Når folk tar opp et kamera foran øynene mine og spør om å få ta bilde av meg, kvier jeg meg alltid litt. Jeg drar kanskje litt i klærne og retter på håret, før jeg setter på det klassiske fotosmilet mitt. Jeg har alltid hatet at andre tar bilder av meg.

Selvtilliten var 100% borte og det verste jeg viste var å få foreviget hvor forferdelig jeg så ut. Jeg følte jeg fikk det slengt rett i trynet at jeg var feit, hver eneste gang jeg så et bilde av meg selv. Jeg kunne ikke skjønne at det var sånn jeg så ut, for i speilet hadde jeg overbevist meg selv om at jeg ikke var så stor som folk skulle ha det til. Dessuten tok jeg jo mange bilder av ansiktet mitt i vinker som ikke fikk meg til å se så stor ut. Bildene løy.

Etter et år har kroppen min mistet vekten av et lite menneske. 40kg gjør veldig mye med utseende til en, kanskje mye mer enn man skulle tro. Jeg føler kanskje ikke helt at hjernen min henger med, siden jeg fremdeles er 100% sikker på at bilder av nok en gang skal slenge i trynet på meg at jeg er feit. Jeg blir overrasket over hvor “tynn” jeg er, hver eneste gang. Jeg kjenner meg selv rett og slett ikke så godt igjen. Jeg ser jo at jeg ser sunnere og friskere ut, men jeg tror alltid at speilet og bildene skal vise meg noe annet. Jeg har det kanskje bare prentet inn i hjernen min at jeg er stor og ikke tar meg så bra ut. Jeg var jo tross alt stor veldig lenge.

Det er godt å endelig få en letthets følelse i magen når jeg ser bilder av meg selv. Endelig går selvtilliten litt opp hver gang jeg ser meg selv. Det er først nå jeg begynner å innse for en jobb jeg egentlig har gjort med meg selv. Når jeg tenker meg om, er det vanskelig å fatte at jeg klarte det. Jeg må innrømme at jeg er innmari stolt av meg selv. Stolt av meg selv alene fordi jeg endelig greide å føle meg bedre. Stolt fordi jeg klarte noe jeg har slitt med siden jeg var lita. Stolt fordi jeg kan smile nå og bære kroppen min uten å skjemmes.

Siden vaksinen, har det vært et par slitsomme dager her i hus. Natt til vaksinedagen, sov vi ikke en eneste time siden Ísak holder fullt liv om natten. Jeg tenkte med meg selv at nå, nå passer det endelig å få snudd døgnet vårt på rett kjør igjen. Vi var begge helt utslitte da vi kom hjem fra helsestasjonen og la oss et par timer til å sove sammen. Jeg tenkte det var viktig å holde Ísak mest mulig våken så han fikk sove til kvelden igjen, men med en febersyk og slapp gutt, ble det veldig vanskelig.

Kvelden kom og klokken 23:00 sovnet lillegutt. Jeg ber Espen komme inn på soverommet for å sove sammen med oss. (Dere skjønner, Espen sover fremdeles på sofaen. Det har han gjort siden Ísak ble født . Han må jo greie å komme seg på jobb og det er vanskelig å få sove med en hylenede baby ved siden av seg.) Jeg har virkelig begynt å savne og sove sammen med kjæresten min, så jeg tenkte dette var den perfekte mulighet for det. Nå var jeg sikker på at dette skulle gå seg til. Endelig skulle vi få normal døgnrytme. Klokken 02 på natten, våkner han og setter ut i ramaskrik. Etter trøst og masse mammakos prøver jeg å legge han igjen, uten noen lykke. Han nekter å sove i sin egen seng.

Han får tilslutt komme opp i sengen til oss, men fortsetter skriking og klaging. Han plages masse med magen og nekter å sovne igjen. Espen må etterhvert bare legge seg på sofaen igjen så han har mulighet for å komme seg på jobb. Ísak fortsetter å holde mammaen sin våken til 8 på morgenen. Da bestemmer han seg endelig for å sove. Jeg har da så vondt i hodet og er så sliten at det dunker i hele kroppen. Utslitt sovner jeg sammen med han og vi sover helt til 15:00 på dagen. Det var den snuingen av døgnet…

I dag prøver vi igjen. Ìsak får bade til fast tidspunkt rundt 9 på kvelden. Da får han på seg pysjen og får både flaske og pupp. Etterhvert sovner han på brystet mitt og jeg sniker meg til å legge han i sengen sin på soverommet. Etter en halvtime er han våken igjen og ser ikke ut til å ha noen som helst planer om å sove videre. Jeg skrur på uroen hans og lar han ligge i sengen, men gutten har ingen planer om å sove.

Som dette har det vært siden Ísak kom til verden. Jeg og Espen har fremdeles ikke sovet noe sammen og vi har fremdeles ikke fått en hel natts søvn. Jeg har prøvd det meste for å få han til å sove om natten, men med den magen hans er det helt umulig. Han hyler og hyler og roer seg ikke med mindre man bærer han rundt i stuen.

Nå har jeg blitt så utrolig sliten og lei av hele greia. Ikke får vi gjort noe om dagene, siden vi sover til så sent og ikke får vi vært med på aktiviteter og annet som er planlagt til dagtid. Jeg kan ikke avtale noe spesielt på dagtid heller, for jeg vet aldri hvordan nettene er.

Så det jeg lurer på, er om dere har noen tips til meg? Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å få gutten til å ha den lange søvnperioden sin om natten og ikke når han er helt utslått etter en tung natt på morgenkvisten. Jeg har prøvd de klassiske triksene. Vi har stått opp med han tidlig, skrutt på alt av lys og vist at nå er det dag. Vi har lagt ting som lukter av mamma i sengen hans, så han skal føle seg mer trygg. Vi har prøvd å gi han godt med mat før han legger seg, så han forhåpentligvis sover bedre. Vi har prøvd å massere, bytte melk osv.. og vi har faste rutiner på kveldene.  Jeg har også spurt helsesøster om tips, men hun sier det er vanskelig når gutten tydeligvis har vondt på natten. Så hva skal man da gjøre. Jeg savner å ha hele dagen disponibel og ikke minst savner jeg å ha alenetid sammen med Espen. Uten avlastning av noe slag her i Oslo, blir dette bare helt ulevelig i lengden…

I dag var den store dagen kommet for 3-måneders kontrollen. Ísak var slitsom hele natten, så det ble dårlig med søvn på noen av oss før klokken ringte klokken 8 i morges. Våken som vi allerede var, stod vi opp sammen og gjorde oss klare for å trille ned på helsestasjonen. Snille pappa Espen hadde bestemt seg for å bli med, noe jeg syntes var veldig hyggelig siden sprøyter og nåler ikke er det beste jeg vet.

Haha, både jeg og Ísak har vel ikke tidenes heldigste fotoblikk her.

Vel nede på helsestasjonen, var det veiing og måling som stod på turen først. Ved 6-ukers kontrollen var Ìsak 4520g og nå hadde han tippet 6kg, akkurat som jeg hadde håpet på. Gutten min var blitt 6020g nå. Så stor og fin. Ved fødsel var han jo 2825g, så nå har han fordoblet vekten sin og vel så det. Siden fødselen har han også blitt 12 cm lengre. Da han ble født målte han 49 cm, i dag målte han 61. Med disse målene ligger han helt perfekt på gjennomsnittet og jeg kan ikke si mer mer fornøyd med det. Godt gutten min vokser og får mat nok!

Etter å ha skrevet på vekt og mål, ble vi med helsesøsteren vår inn på kontoret hennes. Der fikk Ísak prøve seg litt på magen. Han var flink å løfte hodet sitt og fulgte leken hun viste han med øynene sine. Jeg hadde trodd han kom til å sovne siden vi ikke har sovet i natt, men det gikk faktisk overraskende bra. Etter litt øvelser frem og tilbake, fikk vi tilslutt vite at Ísak utvikler seg helt fint. Han er klar og våken i blikket og oppfører seg akkurat som en baby på tre måneder skal.

Etter å ha pratet litt mer om våkenetter, amming, melk osv, var det tid for de store skumle vaksinene. Som jeg nevnte, tror jeg det var jeg som kviet meg mest. Ísak satt på fanget mitt og oppførte seg helt eksemplarisk da stikk nummer én fant sted. Han begynte faktisk ikke å gråte, før sprøyta var ute av låret igjen.

Da andre låret stod for tur, var han nok litt mer på vakt. Denne gangen skrek han litt til, men gjorde ikke så mye ut av det nå heller. Jeg syntes faktisk han var utrolig flink og hadde regnet med at det skulle bli mer hyling enn det det faktisk ble. Etter litt kos med mamma, var alt helt greit igjen da vi skulle dra hjem.

Ísak sovna som en stein i vogna si etter å ha døgna og nå tror jeg jammen ta jeg også skal finne senga. Kjenner det svir på øynene. Ikke mye energi igjen når man ikke sover hele natta.

(Må også beklage den dårlige bildekvaliteten på innlegget, men vi orket ikke drasse med oss speilrefleksen på helsestasjonen. Espen tok bare bildene med mobilen sin, han )

Her er gullet én måned gammel. Jeg husker jeg syntes han var blitt så stor allerede da, men når jeg sammenligner bildene nå – så var han jo bitteliten.

2. måneder og på ferie hos mormor på Stokmarknes i julen. Begynt å smile mye mer  på den tiden her.

3.måneder og mye mer våken, glad og god. Mamma sin lille hjertestein <3

I dag er lille gutten til mammaen sin allerede blitt tre måneder gammel. Nå synes jeg virkelig vi skal bremse ned tiden her. Begynner å bli stor gutt nå. Jeg synes nesten det er litt leit å se at den lille babyen min er blitt så stor, men samtidig er han blitt så utrolig herlig. Ísak er virkelig en sjarmerende liten fyr som støtt og stadig overrasker og får mer og mer personlighet.

Nå som Ísak har blitt tre måneder, regnes han ikke som nyfødt lengre, men bare som baby. En herlig liten babygutt. Men hva har skjedd den siste måneden egentlig? Jeg ser han hver eneste dag, så jeg sliter jo litt med å få med meg utviklingen fra måned til måned. Alle andre som møter lillevenn, synes jo han er blitt så stor og fin. Jeg som ser han hver dag, synes kanskje ikke det kommer så boms på, noe som så klart er helt naturlig.

Han begynner å bli litt mer opplagt enn det han har vært. I de våkne stundene hans, kan han bable og være veldig aktiv. Spreller med armer og bein og studerer alt rundt seg. Giraffen Sophie synes han er veldig fin å se på samtidig som han prøver å gripe rundt den med hendene sine. Når han først har fått takk, veiver han rundt med giraffen som om den skulle være en stor medalje.

Ísak har også blitt mye sterkere den siste måneden. Nå er han veldig sterk i nakken og holder hodet fint oppe når han ligger på magen. Magen er fremdeles ikke noen favorittstilling, men han titter godt opp og rundt omkring før han blir lei. Han har også begynt å stå mye på fanget og foretrekker det fremfor å sitte eller ligge. Er han sutrete, hjelper det alltid å få stå litt. Utrolig hvor fort han har blitt så sterk og flink.

I sengen sin har han fått en fin uro, som han synes er spennende å se på. Der kan han ligge å studere lyset fra uroen og høre på musikken i en god stund før han blir lei. Dyrene som beveger seg i sirkel over han, er veldig fascinerende. Han prøver ofte å ta tak i leker med hendene sine, men sliter fremdeles litt med det. Gripebevegelsen kommer oftere når ting blir plassert i hendene hans. Da er det så mye enklere.

Siste måneden har han også begynt å få flere lyder og uttrykk. Han har ikke fått noen ordentlig latter enda, men jeg og Espen er bombesikre på at han prøver. Noen ganger kommer det litt “hohohoho”-lyder av han, mens han gliser. Vi tror han øver seg på å le og gleder oss virkelig til det blir mer av den sorten. Det koseligste i verden er når barna dine er lykkelige og glade.

Ísak er stort sett fornøyd når han ikke plages med magen sin. Han er flink å ligge for seg selv, men synes noen ganger det er veldig godt å bare få kose seg på fanget til mamma og pappa. Mange ganger sovner han ikke før han får ligge på mammaen sin og sove, noe både jeg og han synes er veldig deilig.

I morgen skal jeg få vite hvor stor lillemann er blitt. Det blir spennende å se. Ved 6- ukerskontrollen var han blitt 4520g, så jeg regner med at han snart runder 6000g nå. I tillegg til veiing og måling skal han få de kjente vaksinene og jeg kjenner jeg kvier meg litt. Jeg har selv sprøyteskrekk og de sprøytene der, de ser ikke særlig innbydende ut. Likevel skal jeg holde hodet kaldt og være supermamma i morgen. Ìsak trenger sikkert massevis av mammakos da.

Et barn på 3 mnd skal kunne:

♥ Se forskjell på ansikter – ja, det tror jeg han gjør. Han smiler alltid når pappa kommer og sier hei etter en dag på jobb og alltid til mamma når hun har vært vekke en stund. Han foretrekker nok mamma og pappa sine fjes og det er så koselig å se at han merker at vi er vi.

♥ Gripe leker som blir plassert i hendene : Det gjør han om man har litt tålmodighet. Sophie er blitt en fin lekekamerat som han prøver å studere med både munn og hender.

I 3 mnd alderen liker de leker med masse farger og lyd. Likevel liker de best å titte på ansikter. De er mer aktive når du legger de på gulvet. Spreller og sparker, men er ikke klar for å rulle seg rundt helt enda. Plasserer man en leke i hånden på barnet, griper det den og fører den til munnen for å smake. Det begynner å holde hodet oppe lenger når det ligger på magen, men det er forsatt tungt. De hviner og smiler av glede når de ser noen de liker.

…den lille babyen min kom til verden. Den lille kroppen som før kunne ligge langt opp på brystet mitt, er nå blitt stor og full av liv. Det er så rart at han allerede er blitt så stor. Tid har fått en helt ny dimensjon etter at han kom til verden. Dagene flyr som om de bare skulle vart en time om gangen. Jeg føler virkelig ikke jeg henger med i svingene.

Det har vært så fascinerende å bli kjent med Ísak. Han er viljesterk, sjarmerende, glad og kosete. Han elsker å sove på brystet til mammaen sin. På stellebordet stortrives han fremdeles og babler og smiler til oss mens vi skifter bleie. I det siste har han gitt klar beskjed om at å kle på bodyen (særlig armene..) ikke er noe morsomt lenger, men det går helt fint så snart den er kommet på. Da synes han som regel det er fint å snakke med pyjamasen sin som henger på en knagg over han. Han smiler og ler til plaggene og storkoser seg. Han og pyjamasen er gode venner, tror jeg.

Å våkne med Ísak er det beste jeg vet. Da er han så utrolig glad. Han smiler og prøver å le, mens han veiver med armer og bein. Det er som om han har savnet meg akkurat like mye som jeg har savnet han mens vi sov.

Det er så rart hvordan smilene hans brenner seg inn i hjertet mitt og gjør meg så utrolig lykkelig. Jeg er så glad han er min!

1. Den knallblå buksa fra Cubus med cardigan som jeg fant på Only. 2. Samme bukse med den knallrosa genseren fra Cubus. 3 Jeans og cardigan fra Vero Moda.

Parkas fra Nelly, bukse og genser fra Cubus.

Jeg burde jo ha tenkt meg at dere kom til å spørre etter hvordan klærne jeg kjøpte så ut. Sånn egentlig viste jeg jo det, men jeg har aldri vært noe stor fan av outfit-bilder og denslags. Bloggen min har liksom aldri vært noen moteblogg og jeg kan vel egentlig innrømme at jeg bryr meg fint lite om mote jeg også. Jeg synes jo så klart det er greit å se fin ut, men ikke noe mer krimskrams enn det. Men – siden dere spør så fint har jeg likevel tatt meg bryet til å stille meg opp som utstillingsdukke.

Jeg er stort sett veldig fornøyd med kjøpene mine. Den rosa genseren vet jeg ikke om blir en stor hit, men jeg er godt fornøyd med både buksene, jakken og de andre genserene!

Så, er det godkjent?

Dagene flyr stadig forbi og jeg innser at jeg må nyte hvert eneste sekund med lillegutt. Han utvikler seg så utrolig fort at jeg føler jeg nesten ikke har fått med meg det siste før han overrasker med noe nytt. Han er så mye mer våken og lykkelig om dagen at det varmer mammahjertet mitt noe så vanvittig.

Peneste smilet som finnes. Sjarmerer mammaen sin sånn!

På onsdag var vi på barselstreff med barselgruppen min igjen. Det var så utrolig koselig. Ísak bestemte seg for å våkne i god tid til treffet, så alt klaffet perfekt! Hjemme hos ei i gruppa fikk vi servert deilig gulrotsuppe med brød til. Vi spiste og koste oss og pratet masse om babyene våre. Det er så fint å snakke med damer som er i samme situasjon som meg og har en baby som er omtrent like gammel.

Etter treffet tok jeg med meg Ísak på shopping og kjøpte han en fin ulldress fra Joha. Han trengte en god ulldress for å sove ute i. Etter å ha kjøpt et par pyjamaser og en body, klarte jeg ikke å dy meg lenger. Jeg måtte bare se om jeg kunne finne noe på salg til meg også. Jeg har jo tross alt fått penger i julegave! Endte opp med tre bukser. En highwaist jeans, en slim fit blå jeans og til slutt en helt knallblå bukse. Er ikke helt meg egentlig, men jeg følte rett og slett for å prøve noe litt nytt. Til buksene kjøpte jeg to strikkagensere i gul og knallrosa (les: jeg bruker aldri rosa) og tenkte de ville passe sammen med den intense blå buksen.

Etter å ha handlet på senteret, bar turen videre til postkontoret. Der hentet jeg jakken som jeg ønsket meg fra Nelly.com. Espen var så søt at han bestilte den for meg nemlig! På vei hjem slet jeg noe så veldig med vogna. Dekkene er nemlig nesten helt tomme for luft og jeg greide ikke fylle på dem heller. Jeg prøvde med ei pumpe jeg fikk låne, men fikk det rett og slett ikke til. Så lite handy er jeg.

Ísak syntes det fikk være grenser til hvor lenge han skulle ligge tålmodig å posere.

I dag er det ukas beste dag. Fredag. Denne dagen er fin fordi Espen jobber hjemmefra, lillegutt er verdens nydeligste med sin stjernesmekke og fordi vi skal kose oss med hjemmelaget pizza senere. Fredager er alltid så fine fordi da vet man at man har hele helgen foran seg.

Jeg sliter virkelig med å forstå hvordan andre mødre får tiden til bloggen sin. Jeg mener, dagene flyr avsted og med en liten gutt som krever mye, er det ikke mange linjene man får skrevet ned, før man igjen må trå til som mamma.

Ísak vokser og vokser. Nå har vi pakket helt bort alle klær i størrelse 50. Det var med et tungt hjerte at jeg måtte pakke ned de fine bjørnedressene og massevis av ubrukte klær. Snart må vi pakke sammen alt i størrelse 56 også, da det faktisk begynner å bli litt trangt det også. Helt utrolig hvor fort det faktisk går. Det er nesten som at man kan se at han er blitt større hver eneste dag.

Den siste tiden har han begynt å bable masse. Det er så koselig. Tror virkelig at han føler at han har en alvorlig samtale på gang med oss noen ganger. Det er så spennende å følge med på hvordan han blir mer og mer bevist hver eneste dag som går. Nå har han også begynt å spise veldig på hendene sine og har oppdaget at hendene, det er noen fine verktøy. I går lå han og studerte hele ansiktet til pappaen sin, mens han bablet og grep han i nesen.

Ellers går dagene til mye trøsting og soving. Ísak synes fremdeles natten er den beste tiden å være våken på, uansett hva vi gjør. Jeg trodde han var kommet på rett kjør i ferien, men det motbeviste han helt klart at han ikke hadde bare noen netter senere. Det er vanskelig å få til faste rutiner når han sliter så med magen sin, men vi prøver så godt vi kan. Nå er det heller ikke lenge til han tipper tre måneder, så da håper vi at magen kanskje vil roe seg litt også. Stakkars lille gutten som ikke har det så bra. Noen ganger tenker jeg vi skal være glade vi ikke husker tiden fra da vi var så små. Det er tross alt litt vanskelig å være så liten.

Jeg for min del tenkte jeg skulle komme meg på rett kjør med trening og mat igjen. Julen og slutten på graviditeten førte til mye usunn mat og jeg har nok gått opp ett par kilo jeg helst skulle vært foruten. Det er så vanskelig å komme seg inn på sunne baner igjen, når man mesteparten av tiden har bodd på sofaen grunnet bekkenløsning og plager. Jeg kvier meg til første treningstimen, men husker jo hvor deilig det var når jeg var i god form. Jeg har klart det før, så da SKAL jeg klare det igjen. Egentlig burde jeg jo være mester til å motivere meg selv, men jeg kjenner at det er skikkelig vanskelig. Jeg trenger meg et spark bak! Det hadde nemlig vært forferdelig trist å legge på seg alle kiloene jeg tok av. Det kan bare ikke skje. Skjerpings, Gudrun!

Selv om Ísak sliter en del med magen sin og gråter mye, er det helt fantastisk å være mammaen hans. Når han endelig tar kvelden etter å ha strevet med magen hele natten, sover han godt. Når vi våkner etter å ha sovet, er han bestandig blid som sola. Jeg er kanskje trøtt og sliten, men å se det herlige smilet hans – gjør at man blir fylt til randen med ny energi. Han sjarmerer meg virkelig i senk med bablingen og de herlige smilene sine. Kan ikke annet enn å tenke på hvor heldig jeg er som har fått han. Han betyr virkelig alt her i verden.

Andre juledag var det på tide å vende nesene våre enda lengre nord. Vi skulle reise til Tromsø for å besøke Espens side av famlien. Ísak hadde enda ikke fått møte farmor og farfar, så det var veldig spennende å endelig skulle få vise han frem. Flyturen fra Vesterålen til Tromsø er ikke lange turen, så heldigvis sov Ísak seg gjennom den turen også. Jeg tror kanskje han synes duringen i flyet er vel så behagelig og søvndyssende.

Vel fremme i Tromsø, ble vi hentet av en blid farfar og etter å ha pakket bagasjen i bilen, satte vi turen mot Tromsdalen hvor vi skulle holde hus. Der satt farmor, tante Kine, onkel Thomas og søskenbarnet Sara Sofie klare og ventet på at vi skulle komme. Og det ble riktig så koselig. Akkurat som vi hadde sett for oss på forhånd.

Ísak sitter på fanget til farfaren sin for første gang. Farfar plystrer og Ísak følger godt med.

Første møte med tante Kine.

Ísaks første møte med Sara Sofie. Sara var veldig flink å ha lilletass på fanget sitt. Veldig forsiktig og snill.

Ísaks første møte med farmor. Her var han blitt littegranne lei, men farmor er så god og synger og snakker masse med han <3

Koser seg på fanget til onkel Thomas for første gang.

Dagene i Tromsø har gått utrolig fort. Vi har handlet inn til deilige middager og storkost oss i familiens selskap. Ísak har øvet seg litt mer på å løfte hodet sitt, men synes fremdeles det er utrolig kjedelig å trene. Han blir rett og slett sinna bare etter noen få minutter på mage. Sta liten gutt vi har fått oss.

Ìsak som heller bare vil ligge å slappe av i stedet for å løfte på hodet sitt.

Apropos vanskelig liten gutt, så har Ísak faktisk vært utrolig snill her i Tromsø. Han har sovet stort sett hver eneste natt og bare våknet for å få mat. Det er så utrolig deilig å kjenne på at ting kanskje er på bedringens vei. Både for vår og lillemann sin del. Håper virkelig dette er en trend som vil fortsette videre.

Hjemme hos foreldrene til Espen bor det også tre katter. Kattene er ikke hvilken som helst slags katter, men av verdens største katterase; Maine Coon. Kattene er utrolig fine, men også noen raringer. De er ganske så sjenerte så man må virkelig snike seg litt inn på dem for å få kos.

Her er to av kattepusene; Pokerface og Vera. Nydelige dyr.

Etterhvert som dagene har gått har vi også hatt besøk av oldemor Nelly. Hun syntes det var veldig stas å få møte Ísak for første gang og syntes at navnet hans var ekstra fint. Det var veldig koselig å se dem sammen. Det er så spesielt å se generasjoner sammen på den måten.

Ísaks første møte med oldemor Nelly.

Det har vært mye liv i hus med en liten jente på 4 år og en liten gutt på to måneder. Sara er en utrolig herlig jente som har mye futt i seg! (Kanskje litt vel mye til tider..) I den alderen der er det også så utrolig herlig å prate med barna, for gullkornene kommer på rekke og rad.
Sara har hjulpet mormoren sin mye på kjøkkenet og syntes det var ekstra stas da de skulle tilberede kalkunen sammen. “Mor, har du fanga den?” spurte hun med store øyne. Så studerer hun kalkunen videre før hun spør; “Mor, har du reve haue av kalunen?”

Sara hjelper mormor på kjøkkenet.

Sara studerer den store fuglen som hun egentlig syntes lignet litt på en stor frosk!

Dagene fløy fort forbi og vi koste oss sammen. Ìsak har vært i storform hver eneste morgen og smilt og pratet med mammaen og pappaen sin. Det er så utrolig koselig å våkne opp med han når han smiler som en sol. Ingenting varmer mammahjertet mer enn når han setter til med et stort glis. Det er så utrolig herlig.

Lille hjerteknuseren til mamma.

Lille tullegutten min.

Omsider var vi kommet til 2011′s siste dag. Kalkunen stod i ovnen og jeg, Espen, Ísak og resten av familien fikk på oss fintøyet. Ísak hadde fått helt nytt antrekk for anledningen og så ut som en liten cowboy. Jeg synes han var helt utrolig skjønn.

Etter den herlige kalkunmiddagen, bestemte vi oss for å sende opp litt fyrverkeri for Sara Sofie sin del. Hun syntes derimot det var utrolig skummelt med alle smellene og bestemte seg for å bare bli inne å se på fyrverkeriet i vinduet sammen med onkel Thomas.

Sara Sofie og onkel Thomas studerer fyrverkeriet i kjøkkenvinduet.

Tromsø var vakkert i det klare været på nyttårsaften. Det var iskaldt i luften og helt perfekt vær. Vi koste oss med kaffe, riskrem og deilige kaker mens vi ventet på at klokken skulle slå 00:00.

Fine Tromsø siste dagen av 2011.Koser oss med deilige kaker og kos.

Ti på tolv bar det ut for å fyre opp resten av fyrverkeriet og feire det nye året. Ísak var enda våken og ble inne sammen med farmor. Jeg kledde på meg bukse og varme klær, men syntes fremdeles det var helt utrolig kaldt ute. Det var nesten vanskelig å holde ut frem til det nye året var kommet. Jeg holdt ut og fikk det herlige nyttårskysset hos Espen mens vi feiret det nye året velkommen med fjellheisens fyrverkeri i bakgrunnen.

Vi ser tilbake på 2011 med gode minner. Særlig vil dette året være ekstra spesielt for oss siden Ísak kom til verden. Dette året vil aldri bli glemt og jeg er så uendelig glad for at vi sammen skal fortsette det nye året som en familie på tre.