Verdens stolteste førstegangsmamma som lever sammen med den fine lille familien min i Tromsø. På bloggen vil vårt liv og hverdag stå i fokus. Jeg synes det er viktig å ta vare på de fine hverdagsgledene.



Synes du der er spennende å følge livet vårt i Tromsø, så følg oss gjerne på facebook, bloglovin' eller instagram. I en travel hverdag med en liten tass, er det som regel mye lettere å oppdatere facebook og instagram. Der deler jeg også en del bilder som ikke kommer på bloggen. Takk for at du følger meg.


Livets mirakel på godt og vondt.

19. november, 2013

 

Må jo bare starte med å takke for alle gratulasjoner etter forrige innlegg. Vi er veldig glade for mirakelet i magen, og er veldig spente på hvem i all verden som befinner seg der inne. Det er spennende med en voksende mage, men det skal virkelig nevnes at å gå gravid ikke bare er en dans på roser heller. 

Sålangt i dette svangerskapet, har jeg slitt mye med svangerskapskvalme. Jeg var noe plaget av dette med Ísak også, men aldeles ikke på det nivået jeg er nå. De siste ukene har slitt meg totalt ut med oppkast natten lang, lite søvn og dårlig med energi. Noe som passer ekstremt dårlig nå som to eksamener nærmer seg med stormskritt. Jeg kjenner virkelig panikken ta meg. Det er rart hvordan et lite menneske på bare noen cm kan snu livet ditt så opp ned. Jeg er helt sjokkert, jeg!

Grunnet overnevnte, har jeg jo helt klart også vært utrolig dårlig på bloggfronten. Jeg har rett og slett bare ikke hatt overskudd til å sette meg ned for å skrive et innlegg. Sofaen er min beste venn når formen er på bunn. Sofaen, hokeypulver-drops, klementiner og dyna er virkelig gull verdt.

Men så er det jo rart med det. Å bære på et barn, er jo noe av det mest vidunderlige som finnes. Så til tross for at man er kraftig redusert, er man jo faktisk lykkelig. Det er så utrolig nervepirrende og spennende å ha et voksende liv inni seg. Jeg hadde helt glemt hvor utrolig knytta man blir til et menneske man aldri har møtt, så tidlig i svangerskapet. Det er rart hvordan mammakjærligheten blomstrer så fort. Selv om dette er andre gang, kjennes alt sammen like fantastisk ut som da jeg gikk gravid med Ísak.

I dag fikk vi se magefrøet på ultralyd. Jeg er 12+5 nå, og alt så helt perfekt ut. En liten hånd med fem fingre kom til syne. En perfekt liten nese. Et hjerte med fire hjertekamre. Utrolig nydelige små bein som sparket. Det er altså helt utrolig hvor «ferdig» og utviklet disse små er allerede så tidlig. I kveld skal jeg legge meg med et smil om munnen og glemme alt eksamenstresset. Av og til må man faktisk bare nyte det å leve og kjenne at man er heldig som får oppleve et mirakel nok en gang.

«En beiiiiiibi i magen.»

7. november, 2013

En positiv test.
Totalt sjokk.
Hva gjør jeg nå?

Gråter jeg?
Ler jeg?
Er dette lykken?

Svingende humør.
Kvalme.
Buksene strammer.
Bekymringer.

Et lite hjerte slår.
Fort.
Total lykke.
Mirakler kan skje.

I slutten av mai 2014.

Ísak, 2 år!

23. oktober, 2013

Rart å tenke på at det allerede har gått enda et helt år siden sist vi feiret lillegutt. Enda merkeligere er det å tenke på at jeg for to år siden lå på Rikshospitalet i Oslo med verdens nydeligste gutt i armene. Den dagen Ísak kom til verden, ble hele livet mitt snudd på hode – til det bedre! 

Å være mamma til Ísak er en fantastisk jobb. Jeg vet at alle mødre sier dette her, men Ísak er virkelig en kar som gjør mammajobben lett. Han er tålmodig, lærevillig, morsom og utrolig kosete og snill. Noen ganger tar jeg meg selv i å lure på hvor han har fått den fine personligheten sin fra. Han prater dagen lang og får masse skryt over hvor langt han er kommet i språkutviklingen sin. Han synger flere sanger og gullkornene har begynt å komme på rekke og rad. Det er så utrolig fint å se at han kan utrykke seg slik at han selv blir forstått. Det er lite frustrasjon og utrolig mange morsomme og fine samtaler.

I går kveld satt han i badekaret, mens Espen satt inne på badet og pratet med han. Samtalen forløp seg sånn her:
Ísak: «Vaskemaskin har munn!»
Espen: «Har vaskemaskinen munn? Hva spiser den da? Pysjer og sokker?»
Ísak: «hehehe… nææii… FISK!»
Hvor han har det fra aner jeg ikke, men morsomt er det.

I tillegg til å være flink i språk, er han blitt utrolig glad i musikk. Han synger som sagt veldig mye og er veldig opptatt av musikk generelt. Han liker også å tegne og male og virker som en ganske så kreativ sjel, sånn egentlig. Jeg merker at dette blir mye smør på flesk, men av og til føles det virkelig som jeg kunne skrytt av han i en evighet. Jeg er så uendelig stolt over å være mamma til en så nydelig liten skapning og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg gleder meg til hver eneste dag sammen med han!

I dag hadde Ísak med seg kake i barnehagen og ble feiret med krone, sang og jubel. Senere på dagen dro vi en tur til mor og far (farmor og farfrar) hvor vi spiste Ísaks favoritt til middag (pannekaker), og feiret smått med kaker og is. Gutten fikk åpne mange pakker og var i himmelen fra ende til annen. Jeg tror han har hatt en utrolig fin dag i dag og vi gleder oss veldig til å feire han skikkelig til helgen. På lørdag skal vi nemlig ha selskap her hjemme med venner og besteforeldre. Da blir det skikkelig bursdagskake og en egenprodusert krone av meg. Vi gleder oss, og regner med Ísak også gjør det.

HIPP HURRA FOR VERDENS BESTE TOÅRING. MAMMA OG PAPPA ELSKER DEG <3

 

Hjemmedager med syk liten skatt.

16. oktober, 2013

Ísak ble plutselig full i feber på torsdags kveld som nevnt i sist innlegg, stakkars.  For mammahjertet er det ekstra hardt å se han koke i feber, mens han bare vil ligge på mammas fang og kose. Ikke bare er det feber som har fulgt med denne influensaen. Øyekatarr på begge ønene, potte tett nese og hoste har også slått han ut. Heldigvis hadde jeg en del studiedager denne uken her, så jeg har kunnet være hjemme med han på dagtid. Vi har prøvd å få dagene til å gå med masse fin innelek og kost oss med det, selv om han ikke har vært like på farten som til vanlig.

Siden helgen, har det blant annet kommet snø her i Tromsø. Kan ikke akkurat si jeg er så veldig glad for det, men jeg våget meg en liten tur ut med Ísak for å vise han snøen i går. Han var feberfri på dagen, så da tok vi sjangsen. Ikke han heller, syntes snøen var noe særlig og maste egentlig bare om å få gå inn igjen. Turen ut ble dermed kort og vi fortsatte innekosen i stedet for.

Smokken er god å ha når formen ikke er på topp. 

I dag prøvde vi oss en snartur i barnehagen, siden feberen var så godt som borte i går. Det ble kortdag og Ísak kom hjem igjen litt før ett. Han hadde ikke vært helt på topp i barnehagen, så da var det likegreit at han fikk komme hjem å slappe helt. Da han kom hjem igjen, dro vi frem togbanen hans og bygde en stor togbane midt på stuegulvet. Det er alltid stas når mamma vil være med å leke, så vi kjørte tog så lenge tassen orket. TUUUUT TUUUUUT!

Etter togkjøringen, bestemte jeg meg for å sette en bolledeig. Det nærmer seg torårsdag (!!!) her i hus om knapt en uke, så da er det greit å bake opp litt. Ísak hjalp gladelig til å sette deigen. Han synes egentlig kjøkkenmaskinen er litt skummel, men samtidig er det jo så spennende. Så med mamma trygt i nærheten så går det som regel helt fint. Da var det bare å vente på at deigen skulle heve…

…noe den ikke gjorde før etter 4-5 timer.

Men når kvelden kom og kanelknutene ble baket ut, ble de store og fine mens de stekte i ovnen. Heldigvis gikk ikke deigen rett i søpla. Ísak var mildt sagt veldig fornøyd med å få kanelbolle til kvelds for en gangs skyld. Jeg synes det er helt greit at han får litt sånt når matlysten hans har vært så på bunn.

Så med kanelbolle i magen og pysjen på, var han veldig klar for sengen for litt siden. Han sovnet fort, noe som er fint siden vi må grytidlig opp i morgen for å dra på skole, jobb og i barnehage. Nå har han vært helt feberfri i dag, så da satser vi på at han er blitt frisk og rask igjen i morgen. Dette høstviruset satt lenge i kroppen hans stakkars, og enda sliter han med stygg hoste og tett nese. Nå er det på tide at han blir bedre. Viktig å være i topp form til toårsdagen sin!

 

God helg!

11. oktober, 2013
Vakre, syke lillevenn ser på kråkeklubben mens han spiser litt rosiner.

Her i huset startet helgen med en rolig hjemmedag med en småsyk liten gutt. Jeg bestemte meg for å ta meg en dag fri fra skolen siden Espen akkurat har begynt i ny jobb. Ísak har vært veldig lite syk siden han kom til verden (bank i bordet) og derfor er det ekstra kjedelig når feberen stiger og han blir skikkelig slapp.

Men selv med sykdom, så har vi virkelig kost oss her hjemme sammen i dag. Det var nesten litt som «før i tiden» og det var deilig å kunne skjemme han skikkelig bort igjen. Vi startet dagen med å lage pannekaker til frokost. Det er alltid en favoritt hos Ísak, som faktisk også kaller fiskekaker for pannekaker. Kanskje ikke så ulogisk egentlig, siden fiskekaker også stekes på panna.

Videre har han stort sett få gjøre det han ville i dag. Han har spilt puslespill på telefonen min, han har sett kråkeklubben på TV, vi har bygget med klossene, lekt med bilene, kjørt rundt omkring med fantorangen, danset til musikk, lest bok og tegnet. Egentlig har vi gjort alt han liker å gjøre, så jeg håper han til tross for sykdom er fornøyd med dagen i dag. Det var godt å ha en hel dag sammen, bare oss to.

 Ønsker dere alle en riktig god helg!

Og dere, TUSEN TAKK for alle fine kommentarer. Det er så koselig at jeg er ønske tilbake igjen. Setter pris på hver neste en av dere.

 

Oppskrift: Pølsegrateng med masse deilige grønnsaker.

9. oktober, 2013

Etter å ha lagt ut bilde av pølsegratenget vi hadde til middag på instagram, fikk jeg en del spørsmål om jeg ike kunne legge ut oppskriften her på bloggen. Det kan jeg jo selvfølgelig gjøre. Denne middagsretten falt godt i smak både hos toåringen, pappaen og mammaen. Enkel og lettvint hverdagskost, som ikke er så alt for ille på næringsinnholdet heller!

Middagspølser

Fullkornsmakaroni 

Paprika

Gulrot

Vårløk

Brokkoli

2 Egg

1pk kremfløte

Ost til topping

Krydder etter smak og behag.

Slå ovnen på 200 grader. Sett makaronien på kok, mens du kutter opp pølsene og alle grønnsakene. Når makaronien er kokt, blander du alt sammen i en stor ildfast form. Visp deretter sammen 2 egg med en pakke fløte og bland i det krydderet du måtte ønske. (Jeg brukte litt pepperblanding og litt grillkrydder.) Deretter heller du røra over i den ildfaste formen.

Sett formen med grønnsaker og saus i ovnen og la det steke i ca 30 minutter. Ta ut formen og strø over litt ost. Etter ca et kvarters tid, er osten gylden og fin i fargen. Middagen er da ferdig!

Jeg pleier å la formen stå litt på benken for å hvile, før jeg serverer. Da får sausen tyknet litt og gratenget får kjølt seg ned litt.

Hallo?

9. oktober, 2013

Jeg har den siste tiden vurdert frem og tilbake om jeg skulle tatt fatt på denne bloggingen litt igjen. Jeg tar meg selv i å sitte å bla tilbake på gamle innlegg og koser meg med å ha så mange gode minner her inne. Det er jo akkurat det som er så fint med en blogg. Den blir liksom en liten reflekson over fine minner og gode opplevelser i livet. For å ikke snakke om hvordan man bygger nettverk med flotte mennsker i samme situasjon, som jeg har sett kan utvikle seg til gode vennskap.

Dere som har fulgt meg her, har kanskje fortsatt å følge med meg litt på instagram. Jeg synes det er en lettvint medtode å dele små glimt fra hverdagen, men savner som sagt det å kunne sette meg ned å skrive litt. Så hva sier dere? Er det noen interesse for mer blogging her inne?

Siden sist.

Siden sist innlegg har det selvfølgelig skjedd en del. Dagene flyr som vanlig fortere enn vinden og Ísak vokser og utvikler seg i rekordfart. Han blir snart to år gammel og er blitt en helt utrolig herlig og livsglad gutt. Vi hadde en helt fantastisk fin sommer her i Tromsø, og utnyttet det til det ytterste. Mai måned var det nærmest rekordvarme og vi greide såvidt være ute på terrasen uten å  smelte totalt. I juni dro vi på vår første sydentur med lillevenn, og det ble stor suksess. Vi koste oss med lange late dager på stranden sammen med familien. Dager fylt med is, godt humør og slikking av sol.

Lille strandløva vår, som strortrivdes på Cala’dor, Mallorca i sommer.

I høst begynte Ísak i barnehagen. Jeg vet ikke om det var han eller jeg som var mest nervøs. Det var rart å skulle gå fra en hverdag hvor jeg var fulltidsmamma, til en helt ny hverdag. Det føltes så merkelig at det ikke var jeg som skulle passe lillebassen min hver dag, men innså jo også at det ville bli godt for han også å treffe andre mennsker enn bare mamma. Til tross for noen vanskelige uker i starten, ser han ut til å stortrives i barnehagen nå.

Ísak klar for sin aller første dag i barnehagen.

Jeg har begynt som student ved Universitetet i Tromsø og har bestemt meg for å utdanne meg som sykepleier først og fremst. Jeg er ganske sikker på at jeg vil videreutdanne meg etter det, men er ikke helt fast bestemt på hvordan retning jeg skal velge videre. Faget er krevende, men også helt utrolig spennende. Dagene mine går derfor til lesing, husmorsplikten og selvfølgelig det å være mamma.

Ísak hjelper gjerne til med litt «lekser» han også!

Mens liver ruller og går for fult, driver vi også sånn smått med oppussing her hjemme. I sommer har hele huset blitt malt utenpå og terrasen har fått et nytt strøk med beis. Akkurat nå står soverommet til meg og Espen for tur. Sålangt er det blitt malt og ny lampe er kommet opp. I går bestilte vi skyveromsgarderobe og gleder oss stort til å få den levert. Etterhvert blir det ny seng også. Rommet kommer med andre ord til å bli totalforandret og jeg gleder meg til å vise dere sluttresultatet av prosjektet. Elsker å pusse opp når forskjellene blir så store før og etter.

Til slutt lurer jeg selvsagt på hvordan dere har det, og om det fremdeles er interesse for mer blogging her inne? Må samtidig få takke alle dere som har valgt å følge meg videre på instagram. Dét setter jeg veldig stor pris på! 

Å føle seg vel i eget skinn.

12. februar, 2013

Nå er det jo ikke akkurat noen overraskelse på noen at jeg har tatt av meg en del kilo. Det er utrolig i vinden nå å spise sunt og trene, og jeg føler faktisk at det tar litt vel av i disse månedene etter jul. Jeg merker at det er et utrolig stort press både fra media og ellers på at man skal se bra ut, føle seg vel og leve sunt. Det er faktisk så mye press på dette området nå, at unge folk nå utvikler en ny form for spiseforstyrrelse. En sykdom hvor man blir avhengig av trening og så fokusert på kropp og utseende at det går ut over all form hvor hverdagslige gjøremål – som for eksempel skole.

Jeg kjenner veldig på dette presset selv. Ikke å ta helt av, men fra andre. Folk tror gjerne at jeg er en ekspert som har fått til det jeg har, mens andre tror at jeg lever et utrolig sunt og meningsfylt liv. At jeg har fått en kropp å være stolt av. Det er ikke sånn det er. Jeg er ingen ekspert og jeg lever faktisk ikke noe sunnere og hardere en noen andre. Akkurat nå lever jeg et helt vanlig liv. Jeg spiser godterier, junkfood og drikker brus, selv om jeg prøver å holde det til helgen. Jeg trener ikke hver eneste dag og kroppen min er faktisk langt fra perfekt. Jeg har fremdeles mage og jeg har fremdeles massevis av ønsker om å stramme opp å se bedre ut.

Når du går ned så mange kilo i vekt som det jeg har gjort, gjør det noe med deg. Selv om kiloene forsvinner, er det mye som ikke gjør det. Jeg har vært nesten dobbelt så tung som det jeg er i dag, og dere kan da selv tenke dere hvor mye huden min har vært strukket ut på et punkt. Jeg har også vært gravid og har fått en haug med strekkmerker. Så når du da mister halve volumet du hadde, blir jo innpakningen igjen. Huden min er løs og stygg.  Når jeg ser meg selv i speilet uten klær, blir jeg oppriktig lei meg. Jeg har ikke kroppen en 25 år gammel jente burde ha hatt, men rester av en kropp som var der for et par år siden. For det er akkurat dette folk glemmer å snakke om. At det ikke bare er fryd å gammen å gå ned i vekt. Man ser ikke alltid ut som en supermodell etterpå. Jeg ville selvfølgelig ikke ha byttet vekk vekttapet mitt, men det ble heller ikke helt slik jeg hadde sett det for meg.

Jeg trener nå kun for å stramme opp så godt jeg klarer, men innser at det vil bli umulig å få vekk all huden. Det er slitsomt og litt trist å ha jobbet så hardt for noe du trodde skulle bli så bra, men som ikke ble helt som du forventet. Mest sannsynlig blir jeg nødt til å operere vekk huden som er overflødig, og det bør jeg ikke gjøre før jeg har prøvd å få de barna jeg vil ha. Med andre ord kan det gå mange år før jeg kan se meg selv i speilet å være noenlunde fornøyd.

Det jeg ville frem til med dette innlegget er at ting kan se perfekte ut, men kanskje ikke være det. Vi blir presset fra alle hold for å se slik og slik ut, men sannheten er at vi alle er totalt forskjellige.  Det skremmer meg å lese toppbloggerne sine blogger om den perfekte kroppen og de hundrevis av kjolene de eier. Det skremmer meg å se for et press unge, flotte jenter ligger under. Spør du meg er det at vi alle er så forskjellige, akkurat det som er så fint. Jeg har et ønske om at alle som vil gjøre noe med sitt utseende gjør det kun for seg selv og ikke for noen andre. At ting tas i et rolig og fornuftig tempo og at man er tålmodig. At man lærer norsk ungdom Aat sunnhet ikke handler om syltynne midjer men om et aktiv, sunt og variert liv. Man kan ikke forvente å se ut som Rihanna bare fordi man går ned i vekt. Det eneste man kan gjøre, er å prøve å ta vare på den man er. Stelle sunt med seg selv og pleie kroppen på en riktig og ikke usunn (sunn) måte.

Vakkert og kaldt.

9. februar, 2013

Å bo i Nord-Norge på vinterstid er egentlig noe jeg har gruet meg litt til. Solen forsvinner og menneskene her oppe ser alle ut til å gå inn i en slags mørketidsdvale. Man har mindre energi og dagsrytmen og søvnrutiner blir vanskelige. Kroppen mister sin innebygde klokke. Det blir vanskelig å sovne og hardt og stå opp.

Men selv om mørketiden er tung, er det også utrolig mange flotte ting ved å bo her oppe på vinteren. Jeg hadde helt glemt hvor utrolig stjerneklar himmelen er. Hvor vakkert nordlyser er i det det slynger seg over horisonten. Hvor frisk luften er og hvor mye snøen lyser opp den mørke dagen.

Enda bedre er det når mørketiden sakte men sikkert når sin ende og solen titter frem bak fjellene. Gleden av å se sola er enorm og man kan kjenne kroppen fylles av mot og energi. Plutselig er noen få timer med sol om dagen et must å få med seg. Folk rundt deg, har plutselig gått fra sin egen dvale til å smile og lyse av livslyst. Det legges ut bilder i hytt og pine av solen, mens barna leker ute og går på ski. Solboller blir baket og man feirer at solen igjen er her. Fra den rolige mørketiden til et vinterkledd lykkeland hvor små og store nyter hvert et sekund av solen.

Nå som minstemann er blitt så stødig på gåingen sin, er det ekstra morsomt å ha han med ut. Han storkoser seg ute i snøen og vil gjerne gå på lange oppdagelsesferder sammen med mamma og pappa. Vi prøver å nyte at solen er tilbake,og kler på oss godt for å være ute alle mann. Vi kjører akebrett og går på turer hvor vi ser på biler, traktorer og alt som Ísak finner spennende. Han vil aller helst gå helt selv og faller han, ser han på oss før han sier «dætt» og reiser seg igjen. «Dætt» betyr «jeg datt», og jeg tror han føler seg veldig tøff som bare reiser seg selv rett opp igjen uten noe problemer. Smilet i ansiktet hans mens han er på tur, lyver aldri.

Som dere ser, så er ikke den lange vinteren så alt for ille. Det er kaldt og av og til veldig surt, men da igjen så finnes det ikke vakrere sted å være. Jeg tror nok aldri jeg vil angre på at vi flyttet opp hit. At Ísak får vokse opp i denne utrolig fine naturen, betyr mye for oss.

Håper dere også koser dere i vinterkulden.

Tiden går bokstavelig talt.

18. januar, 2013

Hver morgen når han våkner, synes jeg han har blitt hakket større enn dagen før. Å titte inn i store blå øyne som ser på meg med forventning for så og klemme meg flat, er det fineste jeg vet. Han peker og babler som om han forteller meg om den magiske drømmen han hadde. Han babler overbevisende. Akkurat som vi voksne. Så ser han på meg igjen. «Mamma – daaadaaa,» sier han. Han vet at jeg forstår og peker forventningfylt mot blomsten i vinduet. «Já, þarna er blómið» (der er blomsten) sier jeg og blir varm i hjertet over at han faktisk sier et ord på Islandsk.

Han har utviklet seg så utrolig mye den siste tiden. Dagen etter at 2013 ble feiret med et brak og han våknet livredd i sengen sin, bestemte han seg for at dette året skulle starte stort. Han begynte å . Gå på de små ustødige bena sine, akkurat som om han hadde øvd seg på så lenge. Han smiler mens mamma og pappa roser hans der han stabber av gårde. Jeg kjenner en stor klump av stolthet og vemod over å se at babyen min klarer seg mer og mer på egenhånd. Han er blitt et lite menneske med egen vilje og sin helt egne personlighet.

Jeg er så fascinert over hvor mye han forstår. Hvor mye han tar til seg og lærer disse dagene. Han uttrykker seg  så godt han kan, selv om ikke språket er der helt enda. Han vet hva han vil og han vet hvordan han skal tvinne oss rundt lillefingeren. Han sjarmerer hver en bidige sjel og kaller de fleste menn for pappa eller far. Ja, for sånn er det nemlig – at alle menn som smiler og har skjegg, må jo være pappaer eller bestefedre. Det tror Ísak og han mener bare godt med det, selv om han selv bare er helt trygg på sin egen pappa. Noe han forteller helle dagen. «Pappa, mamma, pappa – daataaa.»

«MMMMMMmmmm,» sier han med  store øyne og ber om at vi snakker om kua. Kua er en stor slager om dagen og han er ikke helt sikker på om den er skummel eller morsom. En natt hadde han mareritt om kua. Han våknet i et skrik, og jeg kom inn for å trøste. Han var svett og stor i øynene og så på meg mens han laget kulyden og skrek litt til, stakkars. Heldigvis skjønte han fort at det ikke fantes noen ku på soverommet. Bare en mamma og hennes trøstende armer. Da sovnet han igjen.

Nå sitter han på gulvet og leker med brannbilen sin, eller toget sitt. Han lager kjørelyder. Han har skjønt dette med biler og bil lyder. Særlig traktorer er tøffe. Han har stor interesse for bilene som kjører forbi når vi går tur, uten at vi aner hvor han har plukket opp denne interessen. Det er så spennende og så utrolig å få følge med på hva som opptar denne lille gutten. Det er så mye han ser som ikke vi ser. På den måten blir man dratt inn i fantasiens og barndommens verden atter en gang. Og man husker kanskje hvorfor enkelte ting var spennende, helt til man selv vokste fra dem.

Det er gøy å se hvordan leiligheten på dagtid forandres til hans lekeplass. Hans og Luna’s lekeplass, sånn egentlig. Luna er forresten den nye katten vår som vi adopterte fra dyrebeskyttelsen da Lykke døde. Hun er en leken liten jente og hun og Ísak er alltid på eventyr om dagene. Hun er tålmodig med han, selv om han klemmer og koser henne hardere enn det jeg noen gang ville ha gjort. Noen ganger mjauer hun når han klemmer til, men da ler han bare. Vi prøver å lære han at pusen ikke er en leke, men alt i alt så virker de til å ha funnet tonen sammen. Hun er ikke redd han og han er ikke redd henne. Sammen kryper de under bordene, opp i sofaen, går inn på badet og utforsker gangen. Vi håper dette vennskapet vil vare lenge.

Nå spiser vi de fleste måltider sammen. Espen har pappaperm og jeg må faktisk si at jeg trives utrolig godt rundt middagsbordet sammen med guttene mine. Ísak spiser det vi spiser, selv om det ikke alltid faller i smak. Og jeg skal heller ikke skryte på meg at han er så veldig flink å spise middag, for det er han ikke. Men det gjør ikke så mye. Det viktigste og fineste er at vi sitter der sammen og at han lærer seg at det som er til middag, er det samme som det vi spiser. Så får han heller bruke den tiden han trenger på å venne seg til det.

Selv om middagsmat ikke er favoritten, skorter det ikke på matlysten når det kommer til ting han liker. Server han frukt eller bær, og den lille kroppen er i himmelen. Til jul oppdaget han klementinene og siden da har han vært helt frelst av sitrus. Nå som klementinene har sett sine beste måneder, har vi gått over på appelsiner og det synes han er mist like godt. Da kan han sitte i en evighet og trø de små bitene av appelsin i den lille munnen sin, mens han lager lyder som helt klart tyder på velvære.

Snart er han 15 måneder. Han fyller sitt andre år allerede i år. Jeg føler meg så ubeskrivelig heldig som har muligheten til å være hjemme med denne lille karen frem til sommeren. Jeg prøver å nyte hvert sekund av han og prøver å få med meg alt han foretar seg, selv om det av og til kan være vanskelig å få med seg alt. 

Nå trenger han at vi lærer han hvordan verden fungerer. Han trenger rutiner, grenser og kjærlighet for å forstå at man skal respektere andre og seg selv. Plutselig er han ikke den lille gutten som stirrer tankefullt ut i luften, men en krabat som suger til seg all læring han får. Han vil fremover. Han vil vokse og bli større. Og vi skal følge han for hvert eneste steg han tar.