Nå er det jo ikke akkurat noen overraskelse på noen at jeg har tatt av meg en del kilo. Det er utrolig i vinden nå å spise sunt og trene, og jeg føler faktisk at det tar litt vel av i disse månedene etter jul. Jeg merker at det er et utrolig stort press både fra media og ellers på at man skal se bra ut, føle seg vel og leve sunt. Det er faktisk så mye press på dette området nå, at unge folk nå utvikler en ny form for spiseforstyrrelse. En sykdom hvor man blir avhengig av trening og så fokusert på kropp og utseende at det går ut over all form hvor hverdagslige gjøremål – som for eksempel skole.

Jeg kjenner veldig på dette presset selv. Ikke å ta helt av, men fra andre. Folk tror gjerne at jeg er en ekspert som har fått til det jeg har, mens andre tror at jeg lever et utrolig sunt og meningsfylt liv. At jeg har fått en kropp å være stolt av. Det er ikke sånn det er. Jeg er ingen ekspert og jeg lever faktisk ikke noe sunnere og hardere en noen andre. Akkurat nå lever jeg et helt vanlig liv. Jeg spiser godterier, junkfood og drikker brus, selv om jeg prøver å holde det til helgen. Jeg trener ikke hver eneste dag og kroppen min er faktisk langt fra perfekt. Jeg har fremdeles mage og jeg har fremdeles massevis av ønsker om å stramme opp å se bedre ut.

Når du går ned så mange kilo i vekt som det jeg har gjort, gjør det noe med deg. Selv om kiloene forsvinner, er det mye som ikke gjør det. Jeg har vært nesten dobbelt så tung som det jeg er i dag, og dere kan da selv tenke dere hvor mye huden min har vært strukket ut på et punkt. Jeg har også vært gravid og har fått en haug med strekkmerker. Så når du da mister halve volumet du hadde, blir jo innpakningen igjen. Huden min er løs og stygg.  Når jeg ser meg selv i speilet uten klær, blir jeg oppriktig lei meg. Jeg har ikke kroppen en 25 år gammel jente burde ha hatt, men rester av en kropp som var der for et par år siden. For det er akkurat dette folk glemmer å snakke om. At det ikke bare er fryd å gammen å gå ned i vekt. Man ser ikke alltid ut som en supermodell etterpå. Jeg ville selvfølgelig ikke ha byttet vekk vekttapet mitt, men det ble heller ikke helt slik jeg hadde sett det for meg.

Jeg trener nå kun for å stramme opp så godt jeg klarer, men innser at det vil bli umulig å få vekk all huden. Det er slitsomt og litt trist å ha jobbet så hardt for noe du trodde skulle bli så bra, men som ikke ble helt som du forventet. Mest sannsynlig blir jeg nødt til å operere vekk huden som er overflødig, og det bør jeg ikke gjøre før jeg har prøvd å få de barna jeg vil ha. Med andre ord kan det gå mange år før jeg kan se meg selv i speilet å være noenlunde fornøyd.

Det jeg ville frem til med dette innlegget er at ting kan se perfekte ut, men kanskje ikke være det. Vi blir presset fra alle hold for å se slik og slik ut, men sannheten er at vi alle er totalt forskjellige.  Det skremmer meg å lese toppbloggerne sine blogger om den perfekte kroppen og de hundrevis av kjolene de eier. Det skremmer meg å se for et press unge, flotte jenter ligger under. Spør du meg er det at vi alle er så forskjellige, akkurat det som er så fint. Jeg har et ønske om at alle som vil gjøre noe med sitt utseende gjør det kun for seg selv og ikke for noen andre. At ting tas i et rolig og fornuftig tempo og at man er tålmodig. At man lærer norsk ungdom Aat sunnhet ikke handler om syltynne midjer men om et aktiv, sunt og variert liv. Man kan ikke forvente å se ut som Rihanna bare fordi man går ned i vekt. Det eneste man kan gjøre, er å prøve å ta vare på den man er. Stelle sunt med seg selv og pleie kroppen på en riktig og ikke usunn (sunn) måte.

Å bo i Nord-Norge på vinterstid er egentlig noe jeg har gruet meg litt til. Solen forsvinner og menneskene her oppe ser alle ut til å gå inn i en slags mørketidsdvale. Man har mindre energi og dagsrytmen og søvnrutiner blir vanskelige. Kroppen mister sin innebygde klokke. Det blir vanskelig å sovne og hardt og stå opp.

Men selv om mørketiden er tung, er det også utrolig mange flotte ting ved å bo her oppe på vinteren. Jeg hadde helt glemt hvor utrolig stjerneklar himmelen er. Hvor vakkert nordlyser er i det det slynger seg over horisonten. Hvor frisk luften er og hvor mye snøen lyser opp den mørke dagen.

Enda bedre er det når mørketiden sakte men sikkert når sin ende og solen titter frem bak fjellene. Gleden av å se sola er enorm og man kan kjenne kroppen fylles av mot og energi. Plutselig er noen få timer med sol om dagen et must å få med seg. Folk rundt deg, har plutselig gått fra sin egen dvale til å smile og lyse av livslyst. Det legges ut bilder i hytt og pine av solen, mens barna leker ute og går på ski. Solboller blir baket og man feirer at solen igjen er her. Fra den rolige mørketiden til et vinterkledd lykkeland hvor små og store nyter hvert et sekund av solen.

Nå som minstemann er blitt så stødig på gåingen sin, er det ekstra morsomt å ha han med ut. Han storkoser seg ute i snøen og vil gjerne gå på lange oppdagelsesferder sammen med mamma og pappa. Vi prøver å nyte at solen er tilbake,og kler på oss godt for å være ute alle mann. Vi kjører akebrett og går på turer hvor vi ser på biler, traktorer og alt som Ísak finner spennende. Han vil aller helst gå helt selv og faller han, ser han på oss før han sier «dætt» og reiser seg igjen. «Dætt» betyr «jeg datt», og jeg tror han føler seg veldig tøff som bare reiser seg selv rett opp igjen uten noe problemer. Smilet i ansiktet hans mens han er på tur, lyver aldri.

Som dere ser, så er ikke den lange vinteren så alt for ille. Det er kaldt og av og til veldig surt, men da igjen så finnes det ikke vakrere sted å være. Jeg tror nok aldri jeg vil angre på at vi flyttet opp hit. At Ísak får vokse opp i denne utrolig fine naturen, betyr mye for oss.

Håper dere også koser dere i vinterkulden.

Hver morgen når han våkner, synes jeg han har blitt hakket større enn dagen før. Å titte inn i store blå øyne som ser på meg med forventning for så og klemme meg flat, er det fineste jeg vet. Han peker og babler som om han forteller meg om den magiske drømmen han hadde. Han babler overbevisende. Akkurat som vi voksne. Så ser han på meg igjen. «Mamma – daaadaaa,» sier han. Han vet at jeg forstår og peker forventningfylt mot blomsten i vinduet. «Já, þarna er blómið» (der er blomsten) sier jeg og blir varm i hjertet over at han faktisk sier et ord på Islandsk.

Han har utviklet seg så utrolig mye den siste tiden. Dagen etter at 2013 ble feiret med et brak og han våknet livredd i sengen sin, bestemte han seg for at dette året skulle starte stort. Han begynte å gå. Gå på de små ustødige bena sine, akkurat som om han hadde øvd seg på så lenge. Han smiler mens mamma og pappa roser hans der han stabber av gårde. Jeg kjenner en stor klump av stolthet og vemod over å se at babyen min klarer seg mer og mer på egenhånd. Han er blitt et lite menneske med egen vilje og sin helt egne personlighet.

Jeg er så fascinert over hvor mye han forstår. Hvor mye han tar til seg og lærer disse dagene. Han uttrykker seg  så godt han kan, selv om ikke språket er der helt enda. Han vet hva han vil og han vet hvordan han skal tvinne oss rundt lillefingeren. Han sjarmerer hver en bidige sjel og kaller de fleste menn for pappa eller far. Ja, for sånn er det nemlig – at alle menn som smiler og har skjegg, må jo være pappaer eller bestefedre. Det tror Ísak og han mener bare godt med det, selv om han selv bare er helt trygg på sin egen pappa. Noe han forteller helle dagen. «Pappa, mamma, pappa – daataaa.»

«MMMMMMmmmm,» sier han med  store øyne og ber om at vi snakker om kua. Kua er en stor slager om dagen og han er ikke helt sikker på om den er skummel eller morsom. En natt hadde han mareritt om kua. Han våknet i et skrik, og jeg kom inn for å trøste. Han var svett og stor i øynene og så på meg mens han laget kulyden og skrek litt til, stakkars. Heldigvis skjønte han fort at det ikke fantes noen ku på soverommet. Bare en mamma og hennes trøstende armer. Da sovnet han igjen.

Nå sitter han på gulvet og leker med brannbilen sin, eller toget sitt. Han lager kjørelyder. Han har skjønt dette med biler og bil lyder. Særlig traktorer er tøffe. Han har stor interesse for bilene som kjører forbi når vi går tur, uten at vi aner hvor han har plukket opp denne interessen. Det er så spennende og så utrolig å få følge med på hva som opptar denne lille gutten. Det er så mye han ser som ikke vi ser. På den måten blir man dratt inn i fantasiens og barndommens verden atter en gang. Og man husker kanskje hvorfor enkelte ting var spennende, helt til man selv vokste fra dem.

Det er gøy å se hvordan leiligheten på dagtid forandres til hans lekeplass. Hans og Luna’s lekeplass, sånn egentlig. Luna er forresten den nye katten vår som vi adopterte fra dyrebeskyttelsen da Lykke døde. Hun er en leken liten jente og hun og Ísak er alltid på eventyr om dagene. Hun er tålmodig med han, selv om han klemmer og koser henne hardere enn det jeg noen gang ville ha gjort. Noen ganger mjauer hun når han klemmer til, men da ler han bare. Vi prøver å lære han at pusen ikke er en leke, men alt i alt så virker de til å ha funnet tonen sammen. Hun er ikke redd han og han er ikke redd henne. Sammen kryper de under bordene, opp i sofaen, går inn på badet og utforsker gangen. Vi håper dette vennskapet vil vare lenge.

Nå spiser vi de fleste måltider sammen. Espen har pappaperm og jeg må faktisk si at jeg trives utrolig godt rundt middagsbordet sammen med guttene mine. Ísak spiser det vi spiser, selv om det ikke alltid faller i smak. Og jeg skal heller ikke skryte på meg at han er så veldig flink å spise middag, for det er han ikke. Men det gjør ikke så mye. Det viktigste og fineste er at vi sitter der sammen og at han lærer seg at det som er til middag, er det samme som det vi spiser. Så får han heller bruke den tiden han trenger på å venne seg til det.

Selv om middagsmat ikke er favoritten, skorter det ikke på matlysten når det kommer til ting han liker. Server han frukt eller bær, og den lille kroppen er i himmelen. Til jul oppdaget han klementinene og siden da har han vært helt frelst av sitrus. Nå som klementinene har sett sine beste måneder, har vi gått over på appelsiner og det synes han er mist like godt. Da kan han sitte i en evighet og trø de små bitene av appelsin i den lille munnen sin, mens han lager lyder som helt klart tyder på velvære.

Snart er han 15 måneder. Han fyller sitt andre år allerede i år. Jeg føler meg så ubeskrivelig heldig som har muligheten til å være hjemme med denne lille karen frem til sommeren. Jeg prøver å nyte hvert sekund av han og prøver å få med meg alt han foretar seg, selv om det av og til kan være vanskelig å få med seg alt. 

Nå trenger han at vi lærer han hvordan verden fungerer. Han trenger rutiner, grenser og kjærlighet for å forstå at man skal respektere andre og seg selv. Plutselig er han ikke den lille gutten som stirrer tankefullt ut i luften, men en krabat som suger til seg all læring han får. Han vil fremover. Han vil vokse og bli større. Og vi skal følge han for hvert eneste steg han tar.

Godt Nyttår til alle som fremdeles henger med her! Håper dere alle har hatt en fredelig og fin juletid og at dere er klare til å starte 2013 med blanke ark og nye drømmer.

Som dere sikkert har skjønt, har jeg tatt en lang pause fra bloggen nå rundt juletider. Jeg har lenge hatt i tankene å avslutte hele hodetmitt.no for godt, og vurderer det fremdeles frem og tilbake. Det tar tid å være mamma. Den lille fritiden man har, vil man gjerne bruke på seg selv og jeg må innrømme det er deilig å slippe å føle seg presset til å måtte fortelle om hva vi driver med hele tiden. Som jeg ofte har sagt tidligere, ønsker jeg hest å blogge for min del, men innser jo at når man har en side på nettet, så blir det for deres del også.

Til tross alle tanker om å avslutte siden min, tenkte jeg å komme med et motiverende innlegg nå på nyåret. Et innlegg til alle som har spurt og som lurer på hvordan.

Et innlegg om vekt.

Dere som følger meg på instagram, (gudjona) vet allerede at jeg den siste tiden har lagt ut en del før og etterbilder av meg selv. Jeg har tatt litt bilder av sunn mat og indikert at dette året skal bli året hvor jeg begynner reiser mot drømmekroppen. Reisen har jo selvfølgelig allerede begynt i og med vekttapet mitt, men nå ønsker jeg å bygge litt mer muskler, spise sunt og stramme opp. Det er ingen hemmelighet at kroppen blir slapp av å miste mange kilo på kort tid. Særlig ikke når man har vært så stor som det jeg var.

Jeg har dessverre ikke så veldig mange bilder av meg fra tiden da jeg var på mitt største. Jeg var flau og ikke komfortabel med at det ble tatt bilder av meg i helfigur. Jeg velger for første gang å dele vekten min i kilo, bare siden tallet 45, er sånt et mål for meg. Husk at vekt bare er et tall og at min vekt nødvendigvis ikke er riktig for deg.

Per dags dato er jeg 45 kilo lettere enn det jeg var da jeg startet opp i mars 2010. Jeg har i løpet av det siste halvåret greid å komme meg ned på den vekten jeg hele tiden har ønsket. Etter å ha fått Ísak, hadde jeg fremdeles noen kilo jeg gjerne ville ta av og nå er de for det meste borte. Jeg kunne sikkert ha tatt av litt mer, men jeg har som nevnt bestemt meg for heller å stramme opp med styrketrening og se hvordan det vil forme meg fremover. Det er lenge siden jeg har vært så motivert som jeg er nå og jeg føler nesten for første gang at jeg faktisk kan nå drømmen min, som er å gå i bikini uten å føle meg uvel.

Så til hvorfor jeg skriver dette innlegget. Det har seg nemlig slik at jeg får spørsmål om å hjelpe andre både på mail og via instagram og bloggen. Jeg setter selvfølgelig utrolig stor pris på at folk ser på meg som en motivasjon og jeg har tidligere også fortalt min historie her på bloggen. Men, når det kommer til vekt, er det veldig vanskelig for meg å gi andre noe annet enn generelle råd. Jeg er ingen ekspert, men jeg vet det grunnleggende. Det er også slik at vi hver og en er forskjellig og uten å verken ha sett eller kjenne menneskene som spør meg om hjelp, er det virkelig vanskelig å gi personlige råd. Noen går lett ned i vekt, andre trenger litt lengre tid. Men det som til syvende og sist er viktig å vite er at alle kan få det til. Sålenge man er motivert av de rette grunnene.

Her er mine råd til hvordan du kan nå dine mål: 

Du må vite hvorfor du vil ned i vekt.
Er det kun din egen vilje? Er det noen som har fortalt deg at du ikke ser ut som du «bør?». Er det press? Det er viktig at du gjør dette kun for din egen del! Å være motivert på grunnlag av hva andre måtte synes om deg, blir for meg helt feil. Man kan ikke forandre seg slik at andre skal like man bedre. Man må forandre seg for at man har et indre ønske om å gjøre det for kun seg selv og det alene.

Hvordan havnet du der du er i dag?
Du må være realistisk mot deg selv å innrømme hvorfor du er havnet der du er i dag. Hvorfor går du opp i vekt? Drikker du for mye brus? Spiser du for lite? Spiser du kanskje bare ett stort måltid om dagen? Har du lett for å ty til usunne matvarer fordi du har dårlig tid? Det kan være så utrolig mange grunner til at man legger på seg, men det er alltid noe som er grunnen til at vekten øker.

Hva er målet ditt?
Sett deg et stort mål og mange små. Se for deg hvordan du vil se ut når du har nådd ditt aller største mål og smil. Det er viktig at du setter deg delmål underveis, så det hele ikke blir et stort fjell du ikke greier bestige. Belønn deg selv når du når delmålene dine og gled deg over at du er på rett vei. Et annet tips er å filme en liten snutt hvor du forteller den fremtidlige deg hvorfor du ikke vil være der du er i dag.

Spis ofte!
Dette får jeg ikke sagt mange nok ganger. Det de aller fleste gjør feil når de skal ned i vekt, er at de kutter betraktelig ned på maten de spiser og begynner å spise en gulrot om dagen. Mange sulter seg selv for så å gi totalt opp og havne på samme gamle kjøret. Det er ikke slik kroppen fungerer. Du skal spise ofte og gjerne mer enn før. Jeg har aldri vært så mett som da jeg gikk ned i vekt. Jeg spiste åtte ganger om dagen kontra de to gangene jeg spiste før jeg slanket meg.

Ikke tro at du må trene deg ihjel.
Det er helt klart lurt å bevege seg, men du trenger ikke ta helt av. En halvtimes gåtur om dagen gjør virkelig utrolig store underverker. Er du av dem som ikke har trent før, trenger du bare bevege deg litt mer enn før. Du trenger ikke trene i timevis for å oppnå resultater. Da jeg startet min reise forandret jeg bare kostholdet først, og begynte å bevege meg litt mer da jeg så vekten gå ned. Ha som hovedregel at du skal bevege deg litt mer enn det du pleier.

Ta mål av deg selv!
Dette har jeg faktisk ikke gjort selv, men angrer som en stukken gris på at jeg ikke har gjorde det. Noen ganger er den nemlig slik at vekten står stille når du slanker deg. Vekten kan til og med finne på å hoppe et par kilo opp. Da er det viktig å huske på at det ikke er du som har gjort noe feil. Når man trener og spiser sunt, bygger kroppen nye muskler og arbeider mye mer enn før. Derfor er det helt normalt å stoppe opp litt når det kommer til kilo.

Det å ta mål av deg selv, kan gi deg en glede når vekten står stille. Mest sannsynlig vil du se at centimetrene enda forsvinner og du vil få smilet tilbake på fjeset. Husk at å se bra ut, ikke bare handler om antall kilo hele tiden.

Belønne deg selv med andre ting enn mat!
Vi nordmenn er veldig på den at vi skal kose oss med mat. Skal vi kose oss, leier vi en film og kjøper inn en masse digg eller inviterer folk på mat. Nå skal vi virkelig kose oss, folkens.

Det at mat er blitt så tilnærmet kos er egentlig litt skummelt. Man glemmer plutselig hvordan man kan kose seg på andre måter. Man synes det er vanskelig å slanke seg siden man ikke kan kose seg så mye mer, men det er ikke sant.

Legg alle pengene du pleide å bruke på kosemat til siden. Kjøp deg noe du har hatt lyst på lenge, gå til frisøren, fiks neglene dine, ta deg en tur ut sammen med en venninne. Gjør noe som du har lyst å gjøre og som gjør deg glad. Husk at belønning kan være så mye mer enn mat. Husk at du kan kose deg med et varmt bad, eller i armkroken til kjæresten din. Kos deg med livet, kos deg med deg selv.

Ikke straff deg selv, selv om du skeier ut!
Vi er ikke mer enn mennesker. Noen ganger går det ikke lenger. Kanskje er du på ferie, kanskje har du en dritt dag. Kanskje bare glapp det. Det er lov å la det glippe. Slanking handler ikke om den ene eller de tre utskeielsene du har hatt, men om sammenhengen. Havner du på en skikkelig smell, er det ikke vanskelig å snu. Kroppen din har begynt å venne seg til det sunne kostholdet ditt, og du vil ikke legge på deg flere kilo av en utskeielse eller to. Husk å hold motet oppe selv om du spiste den posen med seigmenn du egentlig ikke skulle spist. Du har ikke ødelagt noe for deg selv, selv om du føler deg elendig.

«Om noen fortalte deg at du hadde gått med buksesmekken åpen ned hele Karl Johan, ville du ikke fortsatt som før – men lukket den pent igjen før du fortsatte.»

Husk at du er den eneste som bestemmer!
Det er ditt liv, din kropp og du alene bestemmer hvordan du vil leve livet ditt. Dette sa jeg til meg selv utrolig mange ganger i starten da magen skrek etter godterier, brus og potetgull. «DU BESTEMMER IKKE, DU FÅR IKKE.» Viljen i hodet ditt er mye sterkere enn lyst, om du bare lar deg selv bestemme. Husk at du kun straffer deg selv om du lar magen bestemme. Ingen andre enn deg vil sitte igjen med en vond følelse etterpå.

Jeg håper disse få rådene var svar på det mange av dere lurte på. Dette er det jeg har hatt i bakhodet på min reise og det har vært til hjelp for meg mange ganger. Det er viktig å ta et steg av gangen å føle at det er man selv som har kontrollen.

Jeg håper dere skjønner at det blir feil for meg å sette opp en kostholds-liste som forteller hva dere skal spise og ikke spise. Hvor mye eller hvor lite dere skal spise, eller hvordan dere skal legge opp dagen deres. Vi er alle så utrolig forskjellige og har så ulike behov for mat og mengde at det rett og slett ikke er noen fasit.

Det jeg anbefaler alle å gjøre er å regne ut hvor mange kalorier dere trenger daglig for å opprettholde den vekten dere har nå. Det står greit forklart i denne  artikkelen. Da vet dere basisen. De fleste vil fort skjønne at alle trenger en god mengde mat og mange vil nok få seg en ahá-opplevelse.

Nå er jeg klar for å nå mine mål i 2013 og jeg håper at jeg med dette innlegget greide å motivere dere til å nå deres! 

Lykke til!

Da Lykke ikke kom hjem på søndagsmorgenen, skjønte vi at det var noe rart på ferde. I disse kalde dager har pus alltid bare gått en liten tur ut og alltid befunnet seg nært huset. Når vi ropte på henne kom hun løpende for å komme inn i varmen igjen, men denne gangen var den ingen pus som dukket opp. Etter å ha vært ute hele søndagen, gikk Espen ut for å lete etter Lykke på kvelden, men heller han fant ingen pus. Og når hun da på mandagsmorgen heller ikke var å se, skjønte vi at det hadde skjedd henne noe. Vi lette og lette. Ropte og ropte, men Lykke var forsvunnet. Jeg gikk rundt med en vond kul i magen og viste inni meg at nå var pusen vår borte.

I dag bestemte jeg meg for å prøve meg med en annonse på facebook og et innlegg på dyrebeskyttelsen sine sider. Kort tid senere fikk jeg svar. Det var funnet en påkjørt katt ikke langt unna huset vårt natt til søndag og jeg fikk se et grusomt bilde av vår lille skatt som lå død i en grøft. Dette var det vi hadde fryktet. Ett menneske uten samvittighet hadde kjørt på pus og bare latt henne ligge midt på veien som om ingenting hadde skjedd. Heldigvis hadde det gått noen forbi og tatt bilde av henne og kontaktet dyrebeskyttelsen. Når de dagen etter skulle hente henne inn, var hun forsvunnet og det er ingen som vet hvor den døde pusen vår er blitt av. Mest sannsynlig er hun hentet av et rovdyr.

Lykke ble født den 11. april 2012. Vi besøkte henne da hun var 11 uker gammel og fikk henne med oss hjem samme dag. Vi falt pladask for den vakre lille pusejenta som så nysgjerrig kom snikende bort til oss for å hilse på. Da vi skulle dra, fulgte hun oss til gangen og da var det helt klart. Denne pusen skulle få bli med oss hjem. Det var ingen tvil.

Lykke ble fort en del av familien vår. Hun var lita og nysgjerrig og fant på alle slags rare sprell. Hun var veldig interessert i Ísak og å finne ut av alt han drev med. De to ble fort gode venner og Lykke viste nok med en gang at han var en liten gutt. Aldri før har jeg sett en katt som er så tålmodig når det kommer til barn. Lykke fant seg i alt Ísak gjorde med henne og ble hun lei han, gikk hun heller unna. Hun var utrolig tillitsfull og la seg alltid tett inntil oss i sofaen når hun ville slappe av. Hun lærte fort hvor hun ikke skulle være og hvor det var helt greit å være. Det var aldri noe problem å lære henne nye ting.

Jeg husker så godt den første gangen hun fikk komme ut. Jeg tok henne med meg en liten tur på terrassen og Lykke var livredd. Hun snek seg sakte ut og sprang og gjemte seg mellom beina mine. Der satt vi lenge og studerte hagen og gresset, før hun sakte men sikkert turte å lukte seg litt rundt selv. Hun syntes det var spennende å lukte den friske luften og leke med gresstråene. Sålenge hun alltid visste hvor hun hadde meg, så var det greit.

Lykke var vår alle første familiepus og vi hadde håpet at Ísak skulle få vokse opp med henne. Sånn ble det dessverre ikke. Hun ble ikke mer enn 7,5 måneder gammel. Det er leit å ikke ha noen som koser med deg på kveldene mer. Det er trist å ikke se spor etter små kattelabber på terrasen og det er trist å se hvordan Ísak leter etter henne på dagtid. Det er generelt alltid utrolig trist når et kjæledyr dør og det vil aldri noen gang være noen som kan erstatte Lykke. Lykke var og er vår aller første familiekatt og vi kommer alltid til å savne henne.

Vi trøster oss med at hun mest sannsynlig ikke hadde det vondt. At hun døde fort, selv om vissheten om at hun aldri vil komme tilbake er forferdelig. Vi skulle om så ønsket å at vi kunne begrave henne. Gi henne en verdig slutt på livet. Nå er jeg bare glad jeg sitter igjen med minnene om en utrolig spesiell og god katt. man forstår aldri hva man har før man har mistet det. Dessverre.

♥ Sov godt lille Lykke. Vi håper du har det fint i pusehimmelen og kommer alltid til å savne deg. Du var noe helt enestående ♥

Da var det på tide å trekke vinnerne av jule-givaway’en min. Her gjør vi det på den gode gamle måten med ekte papirlodd som blir blandet sammen i en fin juleskål og rørt sammen helt til alle er stokket fint. Så trekker man enkelt og greit opp de to heldige vinnerne. Jeg valgte å la to stykker vinne, siden det er så koselig å gi vekk ting. Og særlig koselig er det faktisk når folk setter pris på det jeg har laget selv. Og vinnerne er….

Det nærmer seg desember måned med stormskritt og de fleste av oss skal pynte hjemmene våre til jul og fylle desember måned med julegleder og fine tradisjoner. Noen har kanskje akkurat fått startet sine helt egne tradisjoner og skal feire jul som en familie for første gang, mens andre fremdeles feirer den gode gamle julen sammen med nære og kjære.

Etter at vi flyttet til Tromsø, har jeg innsett hvor utrolig deilig det er å ha familie og kjære nært seg. Særlig rundt juletider. Jeg og svigermor har i en måneds tid allerede vært godt i gang med juleforberedelser og sammen med henne har vi funnet på utrolig mye fint som vi kan nyte nå i desember.

Ett av prosjektene vi har hatt, har vært å lage julepynt. Rettere sagt julekuler som kan pryde seg på juletreet eller på andre dekorative steder i hjemmet. Jeg postet etterhvert bilder av prosjektet vårt på instagram og fikk fort tilbakemeldinger om at kulene var noe som falt i smak hos flere.

Så siden det snart er jul og siden dere er så fine, ønsker jeg å gi vekk noen av kulene jeg har laget i en fin gave-eske. 

For å delta:

   Ett lodd for å like facebooksiden min, og den finner du HER!

      Ett lodd for å følge bloggen min på bloglovin, det gjør du HER!

   To lodd for å linke øverste bilde i sidemenyen på bloggen din.

Vinneren trekker jeg så snart jeg får tid, men i god tid før jul. Kan være jeg trekker to vinnere også, men det kommer litt an på hvor mange som deltar på giveawayen. Ønsker dere alle lykke til og håper dere alle får en fin tid frem mot jul. Jeg skal holde litt fler giveaways i tiden fremover også, så følg med!

Lykke til!

Etter at en god venninne av meg ordnet seg et personlig deksel til sin telefon, har jeg hatt lyst på ett selv. Jeg synes det er SÅ mange (unnskyld ordbruken) stygge deksler der ute og har egentlig aldri funnet noe som jeg har vært fornøyd med. Når du da kan ha bilde av det fineste du vet på telefonen din, er det klart det funker mye bedre enn alt annet du får kjøpt der ute.

Jeg bestilte tilslutt et deksel på caseapp.no og syntes det var utrolig enkelt og greit. Du kan lett laste opp bilde og plassere det akkurat slik som du vil på dekselet. Du kan selv legge til tekst og velge hvordan font du vil bruke og ikke er det så dyrt heller. Dekselet koster 249kr, og det synes jeg absolutt det er verdt. Helt perfekt, og særlig nå som vi hadde så mange fine bilder av Ísak etter å ha vært i studio.

I dag kom dekselet mitt endelig i posten og jeg er SÅ fornøyd. Putta det selvfølgelig på telefonen med én gang og kommer nok ikke til å ta det av før det er slitt helt ut. Lurer faktisk på å bestille enda et deksel, slik at jeg kan bytte litt.

Kan ihvertfall anbefale caseapp siden det er så enkelt og greit å bestille deksel hos dem. Du vil garantert bli fornøyd med resultatet!

I kveld har jeg vært så tankefull. Av en eller annen grunn har jeg blitt sittende å se gjennom gamle bilder og forundre meg over hvor utrolig annerledes livet mitt har blitt på kort tid. For bare noen år siden, levde jeg et helt annet liv, så totalt forskjellig ut og hadde ingen andre å bry meg om enn meg selv. Jeg hadde store drømmer og ønsker for hvordan livet mitt skulle se ut fremover, og selv om ikke ting har blitt helt som drømmene tilsa den gang – er det helt utrolig hvor mye fint og positivt som faktisk har skjedd.

Jeg velger i kveld å skrive et ganske personlig innlegg. Ikke så personlig at det er ubehagelig for meg, men nok personlig til at alle dere nye lesere som er dukket opp den siste tiden, skal få bli enda bedre kjent med meg. Nå om dagen dreier livet mitt stort sett om det å være mamma. Dagene flyr av gårde og man rekker nesten ikke snu seg før man skal legge seg igjen. Jeg tror det er viktig og av og til ta en liten pustepause. Sette seg ned å filosofere litt over seg selv og hvordan ting har blitt. Det er viktig å ikke la stresset ta helt overhånd.

I 2010 bestemte jeg meg for å gjøre noe med meg selv. Og denne gangen var det kun for min egen del. Jeg hadde nemlig prøvd å slanke meg i alle år, men var nå kommet inn i en fase der jeg bare lot meg selv forfalle. Ja, du hørte riktig. Jeg orket ikke bry meg. Jeg var feit. Sånn var det. Folk som ikke likte meg av den grunn, fikk bare la være å like meg. Jeg var faktisk så feit at jeg ikke klarte å tenke rasjonelt i forhold til det. Så feit og med så lav selvtillit som jeg aldri har hatt før.

Det er mange som spør hvor jeg hentet inspirasjonen og pågangsmotet, men min forklaring er egentlig veldig enkel. Jeg våknet opp en dag og innså at jeg ikke ville mer. Det var som om hodet mitt hadde bestemt meg over natten. Plutselig gikk tankegangen fra å ikke bry seg, til å bry seg noe helt enormt. Ikke for at noen fortalte meg at jeg måtte ta tak, men fordi jeg selv ville. Jeg selv ville forandre meg selv, helt for min egen del.  Dagen etterpå meldte jeg meg på et Grete Roedekurs for unge, og det var da min største bragd i livet begynte.

Jeg spiste. Spiste mer mat enn jeg hadde gjort. Jeg spiste åtte ganger om dagen, men jeg spiste mindre. Og det beste av alt – jeg spiste sunt. Jeg kuttet ut alt av sukker, men følte ikke jeg trengte det i all maten. Jeg følte rett og slett at jeg fikk nok å spise. Det var ikke som jeg trodde. Det var ikke vondt å slanke seg. Jeg måtte ikke pine meg selv. Jeg måtte ikke trene som en gal. Jeg måtte bare spise litt mer variert. Litt bedre, litt oftere.

Motivasjonen satt som støpt i meg da jeg begynte å se kiloene rase av. Jeg gjorde det veldig bra på kursene jeg gikk på og fikk masse skryt fra en fantastisk kursleder. Jeg følte jeg mestret noe jeg aldri i livet mitt hadde trodd jeg skulle klare.

Samme sommer var jeg allerede blitt 15kg lettere. Jeg hadde mye igjen, men jeg følte meg så utrolig bra den sommeren. Bedre enn jeg hadde gjort på lenge!

Når julen var kommet var jeg begynt å nærme meg det store målet mitt. Først og fremst hadde jeg planer om å gå ned 30kg og si meg fornøyd med det. Jeg var allerede blitt en helt annen person og gledet meg stort over å kunne kjøpe meg de klærne jeg selv ville da januarsalget startet i 2011. Det var så herlig å kunne bruke jeans igjen. Jeg hadde gått i tights i årevis. Bare fordi jeg faktisk ikke passet en eneste bukse. Tights og joggebukse. Det var det det gikk i.

I februar fant jeg ut at det umulige var mulig. Jeg holdt en positiv graviditetstest i hånden. Jeg gikk på mitt aller siste kurs og var så utrolig glad og stolt av meg selv. I magen hadde jeg et lite menneske. Magen som hadde vært min aller største fiende i så mange år, ble plutselig min aller beste venn. Mammafølelsene kom fort, og for første gang på tre år – fikk Espen lov til å stryke meg på magen uten at jeg var flau.

Det er ikke til å stikke under en stol at det var tøft å se magen vokse under graviditeten. Selv om jeg var lykkelig, føltes det utrolig vanskelig å legge på seg igjen. Jeg hadde jo tross alt strevet med vekten i ett helt år og var endelig kommet i mål da Ísak meldte sin ankomst. Jeg la likevel ikke på meg så mye, og bare noen uker etter fødselen var jeg tilbake til vekten jeg hadde før graviditeten. Folk sa jeg strålte. Og det følte jeg også. Jeg følte jeg strålte om kapp med solen. Hadde en liten velskapt baby, og hadde meg selv. En helt ny Gudrun.

I dag er det 40kg og nesten 41kg siden jeg var på mitt største. I kveld funderer jeg over hvor sykt det faktisk er at jeg har mistet et halvt menneske av meg selv. Over 80 smørpakker er borte. Og kroppen min ser ut til å trives med vekten. Jeg er ikke lenger like nazi, og spiser godteri i tider (og utider) som alle andre. Jeg er fremdeles redd for å en gang havne der jeg var, men det virker ikke som det noen gang vil skje.

Jeg ba Espen ta noen bilder av meg i kveld. Akkurat slik jeg ser ut akkurat nå. Jeg har på meg en joggebukse med maling og en stygg singlet. Men det er virkelig ikke viktig. Jeg tør å se meg selv i helfigur. Og i kveld er jeg ekstra stolt på innsiden. Ekstra stolt over alt som har skjedd på tre små år!

Den usminka ekte sanne meg. Ingen pynt og dilldall. Bare meg, kroppen min og det lille smilet mitt. 

Vi koser oss sånn her hjemme om dagene. Ísak utvikler seg i full fart og nå er det nesten som han gjør nye triks hver eneste dag. Han er høyt og lavt, frem og til bake, hit og dit i ett kjør. Han vil helst gå ved å holde oss i en hånd eller to og er helt klart veldig ivrig etter å komme seg opp på beina. Tror ikke det er veldig lenge før han går selv. En annen ting er at han forstår utrolig mye. Selv ord som vi ikke trodde han kunne, forstår han. Vi blir litt satt ut av og til. Han elsker å hoppe i sengen og hopper med hele overkroppen når vi spør om han kan hoppe. Ja, jeg kunne sikkert ha skrytt av han i evigheter, men det var ikke dét dette innlegget egentlig skulle dreie seg om. Er bare så helt utrolig hvor mye de små kroppene lærer seg i løpet av ett år altså!

Den dansende og syngende hunden fra Fisher Price var ikke så veldig populær da den kom i hus. Ísak var vel 7 månder gammel da vi kjøpte den, og helt ærlig så syntes han den var mest skummel. Ikke ville han ta i den, og  aller helst ville han ha mamma og pappa i nærheten om den skulle lekes med. Jeg tror ikke han skjønte at hunden var en leke. Han trodde sikkert det var et nytt familiemedlem som ikke passet helt inn hos oss.

Nå derimot, er hunden veldig spennende. Han har lært seg at man kan trykke på foten, slik at hunden danser og synger. Han trykker og klapper med på sangene. Det er så gøy å se at denne leken endelig kan brukes litt. Selv om den syngende stemmen ikke er verdens vakreste og skjærer i mammas ører, er det morsomt å se hvordan han lærer av den. Endelig har han skjønt at det er han som har kontrollen over hunden og ikke omvendt.

Så blir han jo så stolt når han får til å trykke og holde på helt selv. Da stråler det av han. Bare se her: