Det er så komisk når man snubler over slike koselige gamle minner. Bildet over er russekortet jeg og Ole Elias hadde da vi var musikklinjeruss i 2006. Vi ble vel stort sett kalt radarparet av venner og bekjente, og bestemte oss for å lage et kort sammen, dedikert til nettopp disse. Historien til hvorfor kortet ser ut som et vas med gamle ting, er for lang til at jeg orker å forklare den. Men det er en slags internhumor. Salig, for dem som tar’n.

Russetiden var egentlig litt slitsom for meg. Jeg satt som prevangsjonsveileder i russestyret og hadde nok å gjøre. I tilegg klarte jeg jammenmeg å forstue benet på første russetreff og havnet på krykker. Well Done.
Samtidig er tiden fylt med mange gode venner, musikk og latter. Tiden min på videregående har egentlig vært helt fantastisk fin, netopp fordi jeg gikk på musikklinja. For en samlet gjeng vi var. For et fantastisk miljø. Jeg savner det egentlig litt.

Dessuten var Radarparet de eneste med russebil på “hele” Sortland! MS HJØRDIS het bilen vår. Kulest i gata, huh?

I dag tittet jeg igjennom noen bilder jeg hadde liggende på dataen min. Disse er tatt med min eldgamle mobil som jeg hadde før i tiden. Derav er kvaliteten noe laber. Trigget på at jeg meg gjevne mellomrom i bilderekken hadde et bilde av meg selv der jeg var kledd ut som noe annet enn bare vanlige Gudrun.

Derav kom jeg til å tenke på karneval. Etter å ha tenkt på karneval, tenkte jeg på hvordan folk har lettere for å være noen helt andre enn seg selv så lenge de putter på seg en parykk eller en maske. Er nesten litt skummelt hvordan folk faktisk klarer å legge vekk all skam de har, så lenge de har noe på seg som ikke representerer dem. Se russen som et eksempel. Russedrakta gjør vistnok at du har rett til å oppføre deg som en idiotisk, drita ungdom. Ja, du er jo russ?

Samtidig er karneval fint. Det er fint å kunne utrykke seg selv på flere måter. Jeg tror mennesket har godt av å prøve å imitere. Vi lærer av det og vokser på det. Dessuten er det godt å kunne ta på seg et lite skall av og til. Bare være noen andre enn deg selv. Leve det fullt ut. Det kan gi en befriende, herlig følelse.

Jeg synes det er greit med skuespill, karnevall og alt annet utkledningsutstyr så lenge man er søte, snille og ja- rett og slett følger kardemommeloven. :-)

Man skal ikke plage andre,
man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.
– Fra Kardemommeloven

Jeg våkna litt sent i dag. Hadde vondt i magen og var generelt i litt dårlig form. Lovende tenkte jeg.
Etter å ha stått brått opp, slengte jeg på meg fillene for å bli med Espen ut en tur. Han skulle nemlig hjelpe kompisen sin å med flyttelass og jeg hadde bestemt meg for å være med.

Siden jeg var litt for treig, mista vi skyssen vi egentlig skulle være med og måtte nøye oss med t-banen. Noe som i og for seg er veldig greit. Da vi kom til Storo var det enda over 10 minutter til banen skulle gå. Typisk. Vi satte oss ned for å vente etter å ha funnet ut at vi måtte bytte til linje 3 da vi kom til Tøyen.
So far, so good.

På Tøyen var det minst like lang ventetid. Igjen hadde vi mistet banen som nettopp var dratt, og måtte vente til neste bane dukket opp en 10 minutter senere. Nå var vi endelig på vei. Jeg følte meg fremdeles ikke i topp form. Magen rumlet uten like og jeg kjente at kvalmen begynte å komme tilbake. Jeg bet det i meg, og stod stille og fredelig på banen sammen med Espen. T-banevognen var fullstappa med folk. Ikke et eneste sete var ledig og i tilegg var det to barn der som lagde helt utrolig  mye bråk. Noen ganger lurer jeg på hvor flaut det må være å ha med seg slike bråkebarn på tur. Slik skal ikke mine bli. Dermed basta.

Ca en time for sent ute, var vi endelig på Ullerud. Daniel møtte oss på veien, og vi hoppet kjapt inn i en bil sammen med Markus for å hente resten av flyttelasset. Dette på en annen side av Oslo igjen.
Etter å ha gått et par tre turer opp og ned et titals trapper, kjente jeg at jeg måtte komme meg hjem. Jeg hadde så vondt i magen og hodet, at det ikke funka for meg å være flyttedame. Derfor dro jeg og handlet, og så entret jeg kursen hjemover.

Da jeg nærmet meg husdøra innså jeg noe vitalt. Jeg hadde glemt nøklene mine. Eller, glemt og glemt- Espen hadde jo nøklene- så nå var jeg like langt. Med to fulle handleposer, ringte jeg Espen etter å ha satt meg ned på betongen. Han var et stykke unna såklart. (Vi hadde jo brukt over en time på å komme oss dit vi skulle i utgangspunktet.)
Jeg regnet med å mått vente en stund og satte meg ned med iPhonen min og syntes litt synd i meg selv.

Ca en time senere ringer Espen og sier han er på vei. Han hadde ventet på taxi alt for lenge, men da var bilen endelig kommet seg frem. Jippi tenkte jeg. Nå skal jeg endelig inn. Jeg hadde ved dette tidspunktet blitt veldig kald, og hadde fremdeles like vondt i magen som før jeg dro. Telefonen min ringer igjen. Espen har vært i en trafikkulykke. Taxien han satt på med hadde krasjet. Der ble Espen stående. Espen måtte selv ringe politiet, da en uansvarlig taxisjofør ikke så ut til å ha noen planer om dette. I tilegg måtte han betale for turen i tilegg til den nye han nå måtte bestille seg for å komme seg hjem med ny bil. Latterlig. Latterlig.

Nå må Espen ned på legevakten for å få fikset opp i ryggen som han har vondt i. Stakkars kjæresten min. Nå synes jeg ingenting synd i meg selv lenger.

Snakk om fin dag!

Denne tegningen har jeg brukt en del tid og krefter på. Jeg har tegnet på den lenge, og ble ferdig med den for noen dager siden. Synes sammensetningen av de tre bildene ble kjempefine sammen. Jeg må ærlig talt si at jeg liker bilde nr 2 og tre best, hvor jeg føler jeg fikk til skyggeleggingen veldig bra. Tegningen er i tilegg tegnet i veldig stor oppløsning, og egner seg gjerne på et stort lerret på veggen.

Må si det er mer morsomt å kunne legge ut slike tegninger. Tegninger jeg virkelig har brukt tid mye arbeid for å få ferdige. Håper dere liker den også. Legger ved trykkbart bilde, for dere som vil se den i en litt større variant.

Jeg tar fremdeles gjerne i mot bestillinger.
Send meg en mail med bildet ditt, så avtaler vi pris :)

Mailen min er fortsatt: gudrunjonasin@gmail.com

Ok, jeg spør deg <sett inn navn> – hvordan skal en gutt være? Hva er det du leter etter?
Åh? Sier du at han skal være høy, mørk, ha perfekt kropp, god humor, være sjarmerende, omsorgsfull osv osv..

Det slår meg at vi jenter er for kresne. Hvem i alle dager skal kunne oppfylle en slik liste uten å være superman? Jeg tror mange jenter (og sikker gutter og for all del) tenker oss gale på hvordan vår kjæreste skal være eller ikke være. Som unge lager vi oss lister med krav som en stakkars gutt liksom  skal oppfylle, punkt etter punkt. Han skal være sjelevennen din og se ut som guds engel. Da er det greit, liksom.

Men ærligtalt. Hvor mye kan man forvente? Jeg har med årene fortsått at verden fungerer på en helt annen måte. Jeg har møtt så mange mennesker som har så utrolig mye å gi, selv om de kanskje ikke ser ut som en diamant. Jeg kan irritere meg skakk over blonde bimbodamer som kler seg som Barbie og er på  desperat utkjikk etter Ken. Jeg blir nesten litt kvalm. Mange jenter forventer seg gutteklyser som er der for dem uansett hva som måtte hende, og at du alltid skal stå i sentrum, men koman jenter- her er det snakk om å gi og ta. Det er nesten trist å se klyser slenge etter dama som en hund på slep. Stakkars mennesker. Men så var det jo det da- drømmemannen skulle jo ikke være klyse? Eller skulle han?

Jeg er lei av at folk som faktisk har mer å by på en brunkrem fra Loreal blir oversett. De får faktisk ikke komme til, fordi de ikke er pene nok til å være med i gjengen. De er liksom dårligere en pyntedukkene da? Jeg er så sikker på at om jenter hadde vært litt mer voksne i blandt og litt mindre kresne, ville de finne noe de aldri hadde sett før. Noen mennesker har så ufattelig mye å by på selv om de ikke ser ut som Brad Pit.

Jeg tror vi jenter har en alt for stor tendens til å overse folk vi ikke synes “passer” inn. Dette selv om de kan ha så utrolig mye mer å by på.

Mitt tips til alle jenter er å legge fra seg skoledagboka med listen toppet med tittelen: Drømmemannen. Vær heller litt mer åpne. Ta til dere alle slags mennesker. Lær alle å kjenne, selv om de ikke ser ut akkurat som deg selv. Smil til folk, selv om du kanskje ikke føler deg i top humør. Så skal du se, at kanskje han ene på trikken var han du hadde letet etter hele livet, i stedetfor elevrådslederen på skolen.

Selv om jeg ikke blogger hva jeg har på meg, hvordan sminke jeg bruker og hvilke klær jeg har kjøpt meg den siste tiden, liker jeg jo å være litt jente iblandt. Nå som jeg har fått meg nytt bånd med sløyfe til håret mitt, bestemte jeg meg for å teste de brune linsene mine igjen. Det er så morsomt å kunne forandre øyenfarge iblandt, og jeg må virkelig si jeg synes jeg får et helt annet utseende med dypbrune øyne. Min vanlige øyefarge er veldig blå, så dette er en stor forandring for meg. Er morsomt å kunne forandre seg litt på den måten også.

Jeg synes faktisk jeg kler bedre å ha brune øyne enn blå, og skulle av og til ønske jeg hadde det. Mamma og lillebror har brune øyne, mens jeg og pappa har isblå. Så sannsynligheten var vel egentlig større for at øynene mine skulle bli brune. Likevel sitter jeg ikke her og sier jeg er missfornøyd med øynene mine. Neida- hadde jeg hatt brune øyne, kunne jeg jo aldri hatt blå igjen. Da hadde jeg garantert savnet det.

Sånn. Da har jeg blogget en ekte jentepost også.

Nå kommer enda en bablepost. Jeg har ikke så veldig mye nytt å fortelle dere i og med at jeg har tegnet mye den siste tiden og bare hatt helt normale, uinteressante dager. I allefall så lite spennende at det ikke er verdt å nevne noe spessielt, om dere skjønner.

I går var det fredag. Yndlingsdagen min. Heldigvis var været pent hele dagen, så jeg og Espen tok oss turen til Storo for å handle litt. Etter en ganske lang tur på Ica bar det hjemover med varer, før vi igjen dro ut. Denne gangen for å besøke Andreas. Det var lengesiden sist vi hadde sett han og veldig hyggelig å være på besøk igjen. Andreas spiller alltid så herlig bakgrunnsmusikk, mens vi sitter der med en kopp te og snakker om livets store filosofier. Det er rart hvor mye som kan dukke opp i slike samtaler. Noen ganger lurer jeg på om alle andre tenker like mye som meg. Jeg tror jeg tenker for mye. Det viser seg helt klart i slike filosofiske samtaler.

Koselig var det helt klart uansett, og det ble mørkt før vi dro hjemover igjen. Jeg brukte kvelden til å se på TV, før jeg stupe trøtt gikk i seng. Ikke noe mer spennende enn det altså.

Kan foresten også fortelle at jeg har sett filmen, The Hangover i løpet av den siste tiden. Utrolig morsom film. Det ene toppa liksom alltid det andre og den syke humoren tok aldri slutt. Jeg elsket den. Anbefaler alle dere andre å dra for å se denne. Den er virkelig verdt det.

I dag har jeg litt på tapeten. Må blandt annet få meldt meg på et forkurs på Bjørknes. (Forkurs for slike som ikke har vært på skolen på en stund og skal begynne på igjen med matte nå.) Jeg synes tiden raser forbi meg. Og nå er det ikke så alt for lenge til skolestart. Jeg gleder meg. Mest av alt gleder jeg meg til å komme meg videre, men det skal forhåpentligvis bli godt å skaffe seg noen gode venner her i Oslo og. Det hørtes litt feil ut, men det jeg mente er at jeg håper at jeg finner noen venner når jeg begynner på skolen. Er ikke så mange av dem her.

Apropo venner. Jeg skulle virkelig ønske jeg var hjemme på Sortland nå. Alle de gamle gode venninnene mine skal ha jentekveld med reker og vin i dag. Jeg har så inderlig lyst å være med, men så alt for mye å gjøre i Oslo til at jeg greier å reise hjem. I tilegg koster det jo sitt å reise. Særlig for meg som er nødt til å prioritere skolen og utstyr til den fremfor å reise hjem. Men ja, jeg skulle virkelig, virkelig ønske jeg kunne være sammen med dem i kveld. Det er så utrolig koselig.

Håper dere andre har en fin helg. Jeg skal slenge meg i badekaret før jeg drar en tur ut i dag også.

Jona

Denne tegninga er ment som en morsom 50års gave til en som vistnok var litt vel pakka full med badetøy. For å gjøre tegningen litt mer spennende, la jeg på en liten palmebakgrunn. Det er litt anderledes enn det jeg pleier, men jeg synes slike bakgrunner gjør seg på bilder som kan virke litt tomme uten. Dessuten er det jo morsomt å tegne bakgrunner også.

Inspirasjonen min er tilbake og det føles bra. Virker veldig som denne tegningen min går periodevis, og da er det vanskelig å holde seg i takt, når man er lei hele greia. Heldigvis er jeg ikke lei lenger, og det resulterer i et mye mer effktivt  arbeid. Jeg klart for eksempel å få ferdig en tegning i går som jeg nå har brukt flere uker på. Det er fantastisk herlig når man endelig er ferdig med slike store prosjekt. En stolthetsfølelse uten like.

Tegning av Pamis.

Jeg la meg klokken 12 i dag. Så flink som jeg var. Men det var det. Sengen var herlig, hodet var trøtt, ja- alt så ut til at det skulle bli en god natt søvn på meg i natt. Klokken går. Jeg vrir meg. Tankene virrer. Jeg tenker på alt og ingenting, men selv om øynene mine er lukkede vil jeg ikke falle i søvn. Jeg blir stressa.
Jo mer klokken tikker, jo mer stresset blir jeg. Tidspunktet jeg skal stå opp på nærmer seg for hvert eneste minutt som tikker og går.

Klokken er nå blitt tre. Jeg sover ikke enda. Espen sover som en stein ved siden av meg, men jeg? Neida. Jeg ligger fremdeles totalt avslappet ved siden av han med øynene lukket, men er lys våken. Jeg bestemmer meg for å stå opp, lese litt og drikke vann. Det bør jo få fart på sakene? Etter en halvtimes pugging av Dollymenyen, kjenner jeg at det svir på øynene. Jeg går igjen inn på soverommet, og håper nå på å få sove de fire siste timene før vekkerklokka ringer.

Etter nå å ha vært i sengen uten å sove i et par timer til, er klokken blitt seks. Den lille svien jeg fikk i øynene, var tydeligvis ikke nok til å få meg i søvn. Etter å ha vridd meg igjen siden klokken fire, bestemmer jeg meg for at jeg ikke gidder mer. Klokken seks fyller jeg varmt vann i badekaret og slenger meg til et herlig bad.

Nå sitter jeg her da. Alene i natten fremfor en laptop på fanget og hånklær på hodet og skriver i bloggen min om hvor kjipt det ikke er å få sove. Vekkkerklokka ringer om en times tid og om et par timer bør jeg være på vei ut døra.
Jeg gleder meg allerede til å være hjemme igjen rundt tre. Da skal jeg legge meg rett i seng om så det betyr at jeg sover hele dagen.

Det er uholdbart å døgne. Jeg liker det ikke. Det gjør meg grumpy og sliten. Håper denne dagen går fort. Og til dere som sover: heldiggriser.