Jeg kan endelig sette meg ned i sofaen å puste lettet ut. Endelig kan jeg blogge igjen. Endelig kan jeg fortelle dere om alt (og ingenting) som har hendt den siste tiden. Akkurat nå føler jeg meg lette og fryktelig glad for at jeg har denne dagen helt fri. Det er nå det virkelig er godt å skrive, fortelle og reflektere.

La oss begynne med fredagen. Da var jeg invitert på julebord sammen med jobben til Espen. Det eneste vi hadde fått beskjed om, var å møte opp på kontoret der hvor Espen jobber klokken 18:00. Etter hvert som vi ventet samlet kontoret seg opp med folk. Jeg hadde pyntet meg med silkekjole, tynne strømpebukser og høyhælte sko, mens gutta møtte opp i dress. Etter en times tid på kontoret fikk vi beksjed om at vi skulle ut.

Utenfor stod det parkert to svære limusiner som vu tydeligvis skulle sette oss inn i. Jeg begynte å bli gira. Hvor var det vi skulle? Jeg hadde jo aldri vært i en limusin før, så jeg følte meg som en liten prinsesse der jeg satt i den nydelige bilen i finkjolen min. Etter å ha åpnet en flaske med champagne, kjørte vi mot Drammen. “Drammen?” tenkte jeg. Skal vi til Drammen? Det viste seg å ikke være tilfelle da limousinen plutselig svinget til høyre og kjørte ned på en skogsvei. Må si det føltes litt sært å sitte i en limousine midt ute på en hullete vei i skogen. Der stoppet vi. Her fikk vi beskjed om å stige av, så da gjorde vi det.

Jeg hadde fått for meg at jeg kjente han som kjørte limousinen, men det viste seg å være en fra Jakten På Kjærligheten på TV2. Dermed dummet jeg meg litt ut da jeg spurte hvor jeg hadde møtt han, men sånn er livet! :) La meg fortsette. Vi er i skogen. Det er mørkt og det er nesten ingen lys. Det viser seg at vi er i Sørkedalen. Vi blir ført innover en skogsvei som er helt mørk, vekk fra det eneste huset vi kunne se i sikte. Plutselig ser vi brennende lys og et telt. “Jaha?” tenkte jeg, i det jeg gikk med de gjennomfrosne beina mine inn i teltet. Her var det varmt. På innsiden av teltet var det dekket på flere bord og det luktet julemat fra alle kanter. Vertene hadde hawaiskjorter på seg og plutselig la jeg merke til en strand, midt inne i teltet. På stranden var det en volleyball, lenestoler og skikkelig sommerstemning. Det viste seg at vi var kommet på Hawaifest! Vi fikk utdelt hver vår velkomstdrink og hver vår hawaiskjorte.
Dette hadde jeg virkelig ikke forventet.

Maten var så utrolig god at jeg enda husker smaken. Pinnekjøtt er så utrolig godt. Etter maten var det duket med konkurranser, quiz og utrolig mye gøy! Jeg koste meg så utrolig mye selv om det var bitende kaldt ute. Inne i teltet var alle i godt humør og jeg tror alle koste seg maks. På et tidspunkt bestemte jeg og en annen oss for å lage snømann. Så det gjorde vi da. I penstasen ute i skogen rullet vi sammen to store baller. Jeg var endelig ferdig med min og var storforøyd. Det var da en kar kom bort og sparket i snøballen min med vilje slik at den knuste. Han lo. Det gjorde ikke jeg, for å si det sånn og ba han lage en ny til meg. Det klarte han ikke så det hele endte med at jeg måtte lage en ny. Snømann ble det likevel tilslutt og den ene hendelsen der satte ikke noen stopper for en fantastisk kveld.

Det er det beste og mest overaskende julebordet jeg noen gang har vært på!
(Må nevnes at vårt lag vant quizen)

Julebordet ble sent og vi var ikke hjemme før ut på lørdags morgen. Dermed ble lørdagen veldig redusert etter en god dags søvn. Vi brukte lørdagskvelden vår til å lage god mat og prøve tekstiltusjene jeg fikk av Espen i julekalenderen. Vi pyntet en gammel t-skjorte og det ble “superfint”! :) Jeg må jo innrømme at jeg leste en god del biologi på lørdagskvelden også siden vi ikke klarte å sove. Vi hadde jo tross alt brukt hele dagen til det. Dermed ble vi værende våken til søndag.

Søndagen ble også brukt til lesing og det gjorde jammen meg mandagen også. Midt oppi det hele var Reidun Beate så snill at hun gjesteblogget hos meg. Håper dere likte innlegget hennes. Jeg må få bare få takke for at du ville skrive her, Reidun. Det er alltid litt morsomt med gjesteinnlegg!

I går var det duket for den store, skumle dagen. Dagen jeg har gruet meg til i to måneder nå. Tirsdag 8.desember stod nemlig  den skumle muntligeksamen i biologi.

Jeg kan ikke med ord forklare hvor engstelig jeg var. Jeg sov noen få timer natt til tirsdag og hadde lest konstant i et utall med timer. Jeg var så nervøs da jeg våknet at det føltes som jeg skulle kaste opp. Jeg skalv, jeg frøys, jeg kaldsvetta og jeg var helt fra meg. Det var så utrolig skummelt. Alt jeg tenkte på var hva jeg kom til å komme opp i og jeg klarte ikke la være å tenke det aller verste.

På skolen var vi flere som skulle ha eksamen i biologi. Sammen ble vi nervøse sittende på gangen å vente. Biologilærerene trampet frem og tilbake i gangen og bar med seg sauehjerter, tulipaner, bregner, mikroskoper og papirer. Dette gjorde meg ikke mindre nervøs. Jeg greide nesten ikke snakke der jeg satt. Klokken var begynt å nærme seg og læreren skjekket hvem som stod først i følge alfabetet. Jeg havet som nummer to, noe som innebærte at personen foran meg trakk oppgaven vi skulle ha. To og to får nemlig samme oppgave. Nervøst kommer personen foran meg ut og gir meg ingen tegn til hvilken oppgave vi har fått. Etter ca 20 minutter er det min tur.

Jeg blir tatt med inn på laberatoriet og får lese oppgaven jeg har fått. Jeg skulle klargjøre for nervevellens oppbygning og hvordan et nervesignal blir sendt i tilegg skulle jeg se på et preparat av nerveceller å vise at jeg kunne behandle et mikroskop. Den andre delen av oppgaven dreiet seg om blodsukkeret vårt. Jeg skulle redegjøre for hvordan kroppen holder blodsukkeret vårt på et stabilt nivå på natt og dagtid.

Etter å ha fått oppgaven ble jeg sendt til et forberedelsesrom. Her skulle jeg få sitte i en halv time å gjøre meg klar til prøven. Jeg var fortsatt så stressa at jeg bare rabla ned noe på notatarket mitt i full fart. Jeg sleit en del med å holde fokus og sette opp en disposisjon. Det hele ble bare et helt virrvarr med notater og jeg bestemte meg tilslutt heller for å bare lese over nervesystemet og hormonsystemet i boka en gang til.

Det hele begynte med at jeg skulle vise at jeg kunne se på et preperat i mikroskopet. Jeg var så sabla nervøs at jeg ikke klarte å finne fokus i mikroskopet. Samme hva jeg prøvde på, så ble det ikke bra. Jeg sleit og sleit og følte virkelig at hele eksamen allerede var begynt å gå til helvette. Læreren spurte om han skulle hjelpe meg og jeg svarte klart og tydelig NEI. Jeg ville jo ikke at han skulle hjelpe meg på eksamen min. Dette skulle jeg klare selv. Heldigvis fikk jeg det til to sekunder etter at han spurte om han skulle hjelpe og dermed fortsatte vi. Da jeg skulle prate om nervevcellene, nervesystemet og nervesignalene følte jeg at jeg snøvlet en hel del. Jeg var så nervøs at alt jeg sa kom ut litt feil. Jeg glemte hva jeg skulle si noen ganger og kom plutselig på noe mer andre ganger. Hele tiden kom jeg på nye ting jeg ikke hadde fortalt om og det hele endte opp med at jeg nesten hoppet litt mellom oppgaven om nervesystemet og oppgaven om blogsukkeret. Da eksamen var ferdig, følte jeg at jeg ikke hadde gjort det bra. Læreren hadde stilt meg et par spørsmål jeg ikke kunne besvare helt, men jeg tror jeg klarte å ro meg i land på noen punkter. Jeg ble tilslutt bedt om å gå ut for å vente på gangen.

Det gikk omtrent et minutt før jeg ble kalt inn igjen. Jeg gikk bort til sensor og han strakte ut armen. Gratulerer sa han. Du har fått seks! Jeg følte meg som vinneren av x-faktor eller noe. Jeg jublet høylytt og måtte spørre en gang til om det var sant. Jeg klarte det! Jeg klarte det! For en fantastisk følelse.

I skrivende stund kan jeg enda ikke helt fatte at det er det som har skjedd. Jeg er enda litt stresset inni meg og klarer ikke helt å roe meg ned etter alt stresset de siste dagene. Eksamen føles nesten som en drøm. Jeg er bare så utrolig stolt av meg selv. Det er lov å si det?!

Dette innlegget ble postet onsdag 9. desember, 2009 klokken 12:08 og er kategorisert under Personlig. Du kan følge kommentarene via RSS 2.0 feeden.
Legg igjen en kommentar eller trackback fra bloggen din.