Jeg har liksom ikke hatt noe å blogge om de siste dagene. Jeg vet ikke helt hva det er. Føler meg helt tom for inspirasjon og synes det er vanskelig når alle andre får til så bra innlegg på sine blogger. Jeg føler liksom at et innlegg bør gir noe mening og at det ikke bare skal være et oppgulp av det som har skjedd i livet mitt den siste tiden.

Så høflig og veldannet som jeg er, vil jeg starte med å takke våres alle kjære Speilvendt for et nydelig gjesteinnlegg. Jeg får faktisk litt angst av å skrive et innlegg etter henne. Ida skriver så fantastisk bra og morsomt. Det er ikke løgn når jeg sier at jeg lo til tårene trillet da jeg leste innlegget hennes. For ikke å snakke om illustrasjonene hun har  laget til teksten. Det bildet hvor Ida er klippet inn i bildet av henne og Sofsen, er helt priceless. Utrolig morsomt at Ida ville gjesteblogge hos meg og ikke minst var det morsomt at hun skrev om akkurat det hun gjorde. Jeg er så utrolig glad for å ha blitt kjent med den jenta.  Her er noen flere godbiter fra helgen:

Kong Halvor har vært i fryseren til Sofsen og hentet en fisk. Ingen vet hvorfor.

Ida ble nesten helt forelsket da hun møtte Simen. Ikke så rart da? TalkieWalkie er jo verdens søteste.

Fine Chrsitina, fine Simen og lekre Sofsen. Utrolig trivelige mennesker.

Jeg vet ikke helt hva jeg driver med her, men lekkert er det uansett.

 

Fine IdaBebida! <3

Søteste Chatrine-Marie som jeg jobbet sammen med på Dolly Dimples før i tiden. Helt herlig jente!

Nå skal jeg rydde litt opp på kjøkkenet mitt mens jeg skal tenke ut en genialt bra plan til neste innlegg. Håper dere synes det var kjekt med litt mer bildepåfyll!

PS: Si fra om dere har noen gode idéer!

Hei!

Jeg er Ida, også kjent som Frk. Speilvendt i visse kretser, og jeg har fått æren av å gjesteblogge på selveste Tegnebloggen. Det faller egentlig på sin egen rimelighet. Ikke nok med at hodetmitt.no er en av mine store favoritter, men denne bloggen er også grunnen til at jeg har kjøpt mitt eget tegnebrett. Tegning har alltid vært en av mine interesser, så da jeg oppdaget Gudruns fantastiske tegninger og sjarmerende smil, ble jeg storfan. Gudrun er også blitt min gode venn. Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan jeg synes det er å møte bloggere i virkeligheten, og blant annet hvordan det var å bli kjent med hodet til Gudrun på ordentlig. Jeg illustrerer teksten ved å vise fram tegneskillza mine. Skal prøve å holde meg saklig. Lol.

Å treffe en blogger, er en ganske skummel affære. Du har lest bloggen deres i noen måneder, et år, to år, og du føler at du kjenner dem. Du har blant annet hørt dem syte, OMG’e, lolle og spre generell bloglove. Du har vært på innsiden av hodet deres gjennom dype, personlige tekster, og om du er heldig har du sett dem videoblogge. Du har skrytt av alt fra skrivemåten til håret, fra kreativiteten til klærne, og tilbake har du fått skryt for dine pene bilder og ditt vinnende vesen. Og nå skal denne tilsynelatende fantastiske personen møte ditt O så fantastiske, virkelige jeg. Angst.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg fungerer slik at jeg blir nervøs bare et ukjent nummer ringer meg. Dere kan tro jeg holdt på å besvime av angst da Gudrun ringte meg for å få meg med ut. Jeg er som kjent verdensmester i mye, spesielt i å si mye dumt og å fnise vekk en samtale når jeg er nervøs. Heldigvis var Gudrun både blid og grei, og da jeg og venninna mi, Lise, tok mot til oss og inviterte henne på kino, var det ikke så skummelt som jeg hadde tenkt. Jeg fikk en stor bamseklem fra verdens søteste jente. Ja, det er faktisk en av de tingene du sikkert kommer til å legge merke til om du møter henne. Klemmene. Hun er som en myk og varm marshmellow på bålet (beklager sammenligningen, men du ser poenget).

Det som er så fint med blogging, er at man møter likesinnede. Gudrun og jeg har nemlig hatt LAN. Jeg er så stolt. Endelig har jeg også vært på LAN! Jeg husker broren min hadde LAN-party med gutta da vi var yngre, og jeg syntes det så utrolig koselig og gøy ut. LAN med Gudrun er, og her er jeg ikke ironisk, kjempegøy! Jeg er helt og holdent overlykkelig over å ha en venn som er like nerd som meg. Vi kan sitte med hver vår laptop i timesvis og bare nerde rundt på det som finnes av blogger, youtubevideoer og nettaviser. Du kan vel si at Gudrun og jeg er soulmates i den forstand.

I helga fikk Gudrun og jeg møte fire fine bloggere; Sofsen, Simen, Christina og Halvor. Vi var begge skikkelig spente – uten grunn egentlig, siden alle fire har små og ubetydelige blogger med sånn circa to lesere i måneden. Men artig lell. Neida, uten å bli klein og klissete, må jeg si at det var helt konge! Full på vin og kjærlighet som jeg var, ble jeg nesten emo av å endelig holde rundt selveste Sofsen. Veldig rart å møte noen du har hatt sporadisk nettkontakt med i over ett år. Hun er like elskbar som en Smash eller en Bamsemums. King Kong Halvor er bare coooool, mens Frøken Christina Fraas (som en gang i tida kalte meg Frøken Strøken, derav kallenavnet), er som en av de deilige muffinsene hun hadde lagd til festen. Jeg vil gå så langt som å si at hun ER en muffins. Dessuten er hun tusen ganger penere i virkeligheten enn på bilder, noe jeg sikkert fortalte henne opptil flere ganger. Jeg har det med å fortelle folk at de er pene når jeg er i godhumør, men jeg har aldri ølbriller. Jeg har bare dårlig syn.

Ser du feilene?

Typisk av kamerakvinnen å bare fokusere på Sofsen, slik at jeg må tegne inn meg selv. Hmmf! Jaja, da får jeg hvert fall vist hva jeg kan!

Vanskelig å tegne Kongen, men synes spesielt bakgrunnen ble bra.

Talkie Walkie (IKKE kall ham det i virkeligheten, da får han fnatt!!) er så sinnssykt morsom og hawt, at var han ikke allerede lovet bort til Sofsen, hadde jeg satt inn støtet. Han er en kjernekar, som faktisk bor drøyt 100 meter fra meg! Herreguuuud, vil du ta på meg?

I april er det bloggtreff i Oslo, og jeg er så utrolig spent på om folk er like superlol som de hevder at de er. Jeg prøver å framstille meg selv på riktig måte i bloggen (dvs. nerd), og jeg håper ikke folk har forventninger om noe annet. Da blir det bare grining, og det vil vi jo ikke ha noe av.

Å gjesteblogge er vel litt som å promotere sin egen blogg, så hvorfor ikke gjøre det skikkelig? GÅ INN PÅ http://speilvendt.wordpress.com og bli FAN!! (Det er lov å følge meg på Bloglovin’, det er nemlig helt gratis!) Blogging for meg er å formidle mine egne tanker på en kreativ måte, enten ved bruk av humor, sarkasme og ironi, eller ved å ta opp viktige saker på en informativ og saklig måte. Å ha kommunikasjon med leserne betyr mye, så jeg prøver alltid å inkludere dem. Jeg er alltid interessert i å oppdage gode blogger og bli kjent med menneskene bak, og hvem vil vel ikke bli kjent med en verdensmester i mye?

Takk for oppmerksomheten.

Du ligger der helt rolig med øynene lukket. Du sover og du ser utrolig fredfull ut. Det ser ut som du drømmer den fineste drømmen i verden. Du er nydelig. Ingen er så vakker som deg. Jeg kunne sett på deg i timesvis. Bare studert deg mens du sover. Pusten din er rolig. Du har dyna godt dratt over skulderen slik at du ikke skal fryse. Selv om det bare er noen timer siden jeg så deg sist, er det så utrolig godt å se deg igjen. Det er så trygt å ligge ved siden av deg og det er så godt å holde rundt deg.

Du har gjort noe med meg. Du har vist meg at jeg kan. Du har alltid oppmuntret meg og sagt at jeg kan oppnå alt jeg vil. Du har fått frem en kraft i meg som jeg ikke viste fantes. Hadde jeg ikke møtt deg, hadde jeg ikke hatt den troen jeg har på meg selv. Hadde du ikke vært i livet mitt, ville jeg aldri ha hatt det så bra som jeg har nå. Alle følelsene du skaper i meg er noen ganger så sterke at jeg nesten blir redd. Du bringer frem en kjærlighet i meg som jeg ikke viste jeg hadde. Jeg har aldri, aldri opplevd noe slikt før og jeg føler meg enormt heldig som menneske siden de følelsene blomstrer i meg hver dag.

Jeg er så glad ting ble som de ble. Jeg er så glad jeg er akkurat her jeg er, og jeg er så utrolig glad for at du er her sammen med meg. Jeg er så glad for hver minste sommerfugl som flyr rundt i magen min når jeg er sammen med deg og de røde kinnene som blomstrer frem når du sier noe pent til meg. Jeg er faktisk glad i at du tuller med meg, selv om jeg ber deg slutte. Jeg elsker hvert et øyeblikk vi har sammen, uansett hvor eller når det skulle være. Du får meg til å føle meg levende.

Du er min aller beste venn og den eneste som forstår meg akkurat som jeg er. Jeg kan ikke annet enn å glede meg til all tiden vi skal ha sammen fremover.

Jeg elsker deg, Espen. (Noe så vanvittig og.)

(random bilde)

….rope ut at det er FREDAG. Jeg elsker humøret jeg er i på fredager. Jeg er alltid avslappet og fornøyd når fredagen inntreffer. Du vet liksom at uansett hva du skal, så er det helg.

I dag var det ekstra godt å våkne. Det er så herlig å stå opp når alt er rent og pent rundt deg og solen skinner såvidt gjennom persiennene tidlig på morgenen. Jeg er derimot utrolig slapp i dag, sånn om man tar gårdagen i betraktning. Jeg tror faktisk jeg brukte opp all energien jeg hadde på å vaske leiligheten og stelle her hjemme. Jeg er helt kaputt i dag og kroppen min sier klart ifra til meg at den enda ikke er frisk. Det er slitsomt, men vanvittig godt at jeg faktisk fikk gjort noe i går. (Det er så uvant for meg å være så sliten hele tiden. Jeg blir liksom helt tom for batteri, bare etter en liten stund.)

Jeg har innsett en ting og det er at innlegg som dette er super kjedelig. Det er ikke en eneste spennende setning i dette innlegget faktisk og jeg har vel tenkt litt på at å dele hver enkelt av mine kjedelige dager med dere, kan bli litt kjedelig i lengden? Enten må jeg finne på noe genialt, slik at disse kjedelige innleggene blir morsomme, eller så må jeg nesten kutte dem ut. (I alle fall skrive færre.) Dilemma.

Er det en ting som plager meg, er det faktisk akkurat det at jeg ikke skriver så bra. Jeg kan sitte i timesvis å lese tekstene til andre bloggere som Sofsen, Ida eller Linnéa (som alle tre er gode eksempler på dyktige skrivere) mens jeg ler meg skakk. Jeg elsker humoren de har underliggende. Dem klarer å formidle tekst på en helt annen måte en det jeg gjør. Jeg er litt sjalu på akkurat det der, men sånn går det når man er utlending og mer opptatt av det visuelle, I guess!

Jeg tenker en god del på bloggtreffet som skal finne sted i april. Jeg er så utrolig spent og litt nervøs. Jeg lurer veldig på hvilke forventninger dere som driver med det samme som meg har til meg. Kommer jeg til å fremstå som den samme jenten som skriver denne bloggen? Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne se meg selv gjennom andres øyne, bare for å bli kjent med meg selv på en annen måte. Jeg lurer på hvordan dere ser meg, rett og slett.

Får avslutte dette rare innlegget med å ønske deg en riktig god helg. Må du kose deg så mye at du har litt dårlig samvittighet etterpå. Da vet du at du har hatt en bra helg!

Den lille tassen her, er Hiro. Han er Norges søteste hund og akkurat nå er han på besøk hos oss. Espen hadde den geniale idéen om at vi måtte vise Hiro webcam. Altså la han få se seg selv på webcam i fullskjerm. Vi tenkte kanskje han kom til å reagere, meeen som dere ser, er det ikke han som er opptatt av seg selv. Det er meg det. Han orker ikke engang å se på skjermen. Kjedelige hund!

Sånn PS!
Jeg snakker ikke sånn Oslo-språk til vanlig siden jeg er nordlending. Dermed høres det kanskje litt småteit ut. Jeg må alltid gjøre meg litt til!

Sånn PS en gang til! 
Jeg har vært sinnsykt flink i dag. Ikke bare stod jeg opp tidlig, men leiligheten er helt ren og kjøkkenskapene er organiserte på nytt!  Klær er på vask og jeg har faktisk kost meg med vasking og stelling av hjemmet i dag. (Det er ikke ofte jeg koser meg med slikt arbeid, det tror jeg mamma kan bekrefte.)

Jeg er så flink! Klokken er halv åtte, jeg gjentar; halv åtte, og jeg har allerede vært våken i en halvtime selv om jeg ikke skal på noe skole. Det kaller man god døgnrytme, det! Jeg synes egentlig selv at jeg er superflink nå, siden kroppen min har en tendens til å overtale meg til å sove bare litt lenger. Litt sånn “Koom’aaaan Gudrun, det skader ikke at du sover litt til, gjør det vel..?“
I dag vant jeg og det tenker jeg fortsette med fremover nå. Tidlig seng. Tidlig opp. Jeg har hørt dem si det er en god plan.

Jeg har store planer om å få gjort en del ting i dag. Dere skjønner, nå er jeg virkelig på hugget her. Jeg må gjøre ferdig en tegnebestilling og starte på en ny. Leiligheten skulle vært vasket. Klær skulle vært vasket og jeg burde ha vært en tur på kjøpesenteret. Heldigvis har jeg hele dagen!

Sånn helt egentlig skriver jeg denne posten bare for å skryte litt av meg selv. Noen ganger trenger man litt egoboost! Håper dere får en fin dag.

Med litt sammarbeidsvilje og mye banning, har da omsider blitt ferdig med den store headeren til selveste Sofsen. Jeg er strålende forøyd. Heldigvis er Sofie er ærlig jente som sier fra hvordan hun vil ha ting. Dermed har jeg måtte sette mitt ytterste på prøve. Jeg har aldri pirket så mye på en tegning før, som jeg har med denne her. MEN så har jeg heller aldri vært så fornøyd med en tegning før heller. Det er fint at jeg presser meg selv litt ekstra av og til. Og det er i hvert fall godt at Sofie vet hvordan hun vil ha tingene sine. “Nå tror jeg nesten hennes blogg er enda litt finere enn min.”. Bummer!

Hva synes dere?

Husker du at du pleide å skrive i skoledagboken din da du var liten? Husker du at du pleide å fnise mens du skrev i “kode” for at ingen skulle forstå hvem drømmekjæresten din var i kjærestefeltet på vennesidene? Husker du hvor kult det var å ha bilder av Leonardo, Brad Pit og andre heite guttekjendiser og hvordan du fniste når noen komplimenterte boken din?

Jeg kan faktisk ikke huske første gangen jeg fikk en skoledagbok. “I mine dager…,” hadde alle skoledagbøker. Jeg husker til og med at jeg hadde slike små minnebøker før den første feite skoledagboken dukket opp. I minnebøkene pleide vi å skrive små fraser som “Lev Livet Lykkelig,” alle ordene under samme store L, “Hest er best, ingen protest,” eller det gode gamle diktet om de røde rosene og de blå fiolene. Minnebøkene var som oftest små og hadde et søtt motiv av noe slag. Selve sidene i boken kunne gjerne lukte av en gammel parfyme, mens motivet uten på boken var vannmerket inn i papiret. Noe mindre lekkert skal du lete lenge etter.

Etterhvert som minnebøkene utviklet seg, kom den store skoledagboken frem i hyllene. Den var så mye mer enn bare den usle rosa minneboka. Denne boka hadde alt. Den hadde vennesider, kalender, notatsider, hemmelighets-sider, filmsider osv. Jeg kunne fortsatt til det uendelige. Ikke minst hadde den bilder av kjendiser og halvnakne, kjekke menn. Virkelig noe for en 10-åring?

Jeg elsket skoledagboken min. Hvert eneste år kjøpte jeg meg en splitter ny, slik at jeg kunne starte det nye året med blanke ark og ny skoledagbok. Hver eneste dag skrev jeg hva jeg gjorde og jeg hadde med meg boken min på skolen hver eneste dag. “I dag har jeg og Susanne vært på fiolin. Vi fikk en vanskelig lekse som vi skal spille på konsert i neste uke. Susanne skal sove hos meg i natt. Det blir kjempekult…..” ,”Jeg elsker ….. 4 ever and ever.”

I friminuttene skrev venninnene mine på vennesidene og det var ekstra stas hvis en av gutta var så kul at han også ville skrive. For guttene var skoledagbøkene våre en eneste stor mulighet til å kunne grafse til seg våre dype hemmeligheter og dermed bevoktet vi bøkene som våre egne barn. Jeg husker enda for et nederlag det var da min store barneskoleflamme knabbet boken min og leste høyt alle de klissete ordene jeg hadde skrevet om nettopp han. Jeg trodde mitt liv skulle falle sammen.

Skoledagboken ble liksom mitt sted. Det stedet hvor jeg delte alle følelsene mine og på en måte hadde livet mitt. Jeg skrev om alle gangene jeg dummet meg ut og jeg skrev om alle gangene jeg oppnådde mine små mål. Jeg limte inn bilder som ingen skulle se og jeg tok vare på neglene mine den ene gangen jeg klarte å slutte å bite dem. Alt skulle i skoledagboken.

Nå sitter jeg her med MacBooken min. Min nye skoledagbok. Jeg skriver et innlegg på bloggen min, min nye dagbok. Jeg deler tankene mine og hemmelighetene mine med dere. Jeg skriver om mine nedturer og mine oppturer, mine gleder og mine sorger og jeg poster bilder og tegninger som ligger meg nært hjertet. Jeg får tilbakemeldinger og spørsmål via kommentarer og mail og ikke nok med det. Jeg har skaffet meg venner og bekjente som jeg i dag ikke kunne vært for uten.

I dag ser jeg ingen på trikken med skoledagboken under armen. Derimot ser jeg vesker, sekker og mapper som alle inneholder hver sin lille bærbare datamaskin. Vi har nesten alle skaffet oss vårt eget lille sted. Vår egen skoledagbok hvor vi skriver ned våre dypeste tanker, jobber med våre hemmelige prosjekter, ser på bilder av en person som betyr ekstra mye og følger med på familie og venner via sosiale medier. Vi har utviklet oss raskt og det er egentlig utrolig fint å tenke på hvor mye godt som har kommet ut av denne utviklingen. Endelig har vi muligheten til å dele våre geniale barndomstanker med resten av verden. Endelig har alle en mulighet for å vise hva de kan. Hva enn det måtte være.

Jeg er så glad jeg kan dele skoledagboken min med dere, selv om noen av sidene alltid vil være lukket bare for meg.

Gjesp, sier jeg bare. Jeg har sovet og sovet hele helgen, men føler meg aldri uthvilt. På fredagen fikk jeg meg en skikkelig “boost” etter vi var på sykehuset. Formen føltes mye bedre og jeg hadde plutselig litt mer energi til overs. Nå er det stikk motsatt. Jeg går rundt og er konstant trøtt og kan sovne på de merkeligste tidspunkt. Føler ikke at jeg noen gang blir uthvilt.

Jeg har en liten følelse av at det er de 10 tablettene jeg spiser for dag som er årsaken til at jeg er så utslått. Noe annet kan det jo bare ikke være. Jeg føler meg faktisk som narkoman her jeg går og kaster i meg så mange piller om dagen. Det er ikke noe særlig, men så lenge jeg tar tablettene regelmessig holder utslettet seg litt tilbake. (Foruten om i dag da det plutselig dukket opp i ansiktet mitt, på brystet og på armene igjen….) Jeg er veldig spent på blodprøvene som ble tatt på fredag. Jeg håper at de finner noe. Da har jeg kanskje en mulighet til å bli helt frisk igjen.

Det som er dumt med den type sykdom som jeg har fått nå, er at den vises på hele kroppen. Det er så synlig at det er noe feil med meg. Dette gjør virkelig noe med selvtilliten til en ung jente. Å ha klare prikker i ansiktet og på brystet er virkelig ikke noe stas, skal jeg si dere. Så hjelper det jo heller ikke så mye at man går rundt og klør som en hund med lopper. Det er ikke så veldig tiltrekkende, kan du si.

Får håpe all denne pilleknaskingen tar knekken på det som er i veien med meg. Man burde jo nesten tro det.

Han trenger bare smile, så smiler jeg igjen.

Han trenger bare se på meg for å få hjertet mitt til å slå tusen ganger hardere enn det gjorde.

Han trenger bare å holde rundt meg for å få meg til å føle meg trygg,
og han trenger bare kysse meg for å få meg til himmels.

Han trenger bare stå der for å være kjekk,
og han trenger bare se på meg så vet jeg hva han mener.

Han trenger bare le, så har jeg det som best.

Han trenger bare å snakke med meg, så er jeg helt med.

Han trenger bare si han er glad i meg, så hopper hjertet mitt over et slag.

Han trenger bare kjile meg, så føler jeg meg som et barn igjen.

Han trenger bare å røre ved meg, så iler det i meg.

Jeg er forelsket og har vært det nå i sammenhengende 2 år og 8 måneder. Jeg er stormforelsket og føler jeg er den heldigste jenta i verden. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler for å rope det ut, men jeg elsker virkelig kjæresten min. Han er det beste som har hendt meg og han er 100% perfekt. Han er der alltid, og jeg blir aldri lei. Jeg får aldri nok av han. Bare tanken på at jeg skal få gifte meg med dette fantastiske vesenet gjør meg så lykkelig at jeg føler jeg får vinger. Tenk at vi to skal være sammen for alltid? Det er lenge det. Heldigvis.

Jeg husker enda første gang jeg så han. Hvor utrolig søt jeg syntes han var. Øynene hans var bare helt nydelige. Han tullet med meg. Kjilet meg og stakk fingeren i siden på meg med et lurt smil om øynene. Jeg hadde ingen anelse da om at han en gang kom til å bli min. Faktisk ingen anelse.

Han pleide å ringe meg, selv om vi ikke hadde møttes mer en et par ganger. Vi snakket bare sammen om alt mellom himmel og jord. Han ringte ikke så ofte, men når han først ringte tok jeg alltid telefonen. Vi kunne snakke lenge om alt mellom himmel og jord. Selv da ante jeg ikke at han kom til å bli min. Ingenting indikerte det akkurat da.

Jeg forstod fort at jeg var mer en litt begeistret da jeg måtte snakke med han hver eneste dag. Til og fra jobb. Jeg var avhengig av stemmen hans. Jeg var forelsket. Så utrolig forelsket. Hver gang jeg snakket med han føltes alt helt perfekt. Ingen kunne snakke så lenge sammen som oss.

Da jeg så han neste gang var det ingen tvil. Den kvelden kommer jeg aldri til å glemme.

Jeg elsker han.