Å være skuffa over noen er en ubeskrivelig følelse. Man føler seg glemt, man føler seg kanskje ikke så veldig viktig og mest av alt, så føler man seg lurt. Noen mennesker er snillere enn andre. Slik er det bare. Noen mennesker har en større sperre for å si nei, mens andre ikke har noen problemer med å trø deg rett ned i bakken. Det verste er når man tar feil av folk. Kanskje tar man ikke feil heller, men det viser seg til slutt at et menneske du trodde var noe for deg – plutselig er noe annet. Du kjenner deg litt som den brune oppvaskkluten på kjøkkenet. Sur og skitten. Du føler deg slengt på. Du føler deg brukt.

Du vet at du alltid sier ja. De gangene du har sagt nei, har det vært vanskelig. Det har sikkert plaget deg etterpå, men du tenker noen ganger litt på deg selv også. Det er livsnødvendig. Likevel sitter du igjen med en ekkel fornærmelse av at du har gjort noe litt galt. Kanskje har du gitt en person samme følelser som de du hater selv. Du vil ikke være et slikt menneske heller, men begynner å se tegningen på hvordan et liv nødvendigvis skal bli godt.

Det handler om å gi å ta. Enveis kommunikasjon virker ikke. Det funker ikke slik at du alltid skal stille opp, være der for andre, være der med andre, og være der når andre trenger deg. Du er redd, alene og har behov for noen. Og du tenker fort på noen du vet du har stilt opp for før og håper på det samme tilbake.
Hvor er de?  På en kafé sammen med en gjeng som er litt kulere enn deg?  Kanskje har de rett og slett ikke lyst. Kanskje bryr de seg bare ikke? Svaret er negavtivt, likevel. 
Du kjenner det smelle litt i hjertet i det du vet at du skal sitte der alene igjen. Du kjenner deg skuffet og enda mer trist enn du var. Mest av alt er du kanskje skuffet over deg selv. At du ikke så hva dette var. En enveis kjørebane, hvor du er føreren. Taxisjåfør for andre. Dessverre vet du at du ikke kjører alene.

“Vennskap varer livet ut,” pleide man å si. Det er ikke sant. I noen tilfeller, så jo. For all del. Jeg har en liten klype men gode drops, som jeg aldri kommer til å gi i fra meg. Det har vi alle. Noen er der bare alltid. Noen tok du ikke feil av. Likevel føles det som et nederlag å vite at noen har latt deg lure. Noen har brukt deg for det gode du er.

Heldigvis er det du som fant ut av det først. Det er du som har kontrollen nå. Det er du som bestemmer videre. Det er du som er den sterkeste. Utrolig hvordan ting kan snu, når man bare ser livet med virkelige øyne.

Noen ganger hater man livet. Man forbanner alt ved det og tenker det ikke er verdt det. Noen ganger føles bakken bare så utrolig bratt og ikke nok med det, kvasse greiner stikker deg i siden mens du prøver å komme deg oppover. Du puster og peser og lover deg selv at du ikke skal gi opp. Du kjenner deg litt sterkere og sårene gjør mindre vondt nå som kroppen din og du arbeider godt sammen. Bakken blir bare brattere. Du kaster etter pusten mens du drar deg selv i håret med tanken på biten som ligger foran deg. Greiene ser ut til å ha økt i størrelse. Sårene dine blir dypere og du biter i deg smerten mens du tenker på hva du har gjort for å fortjene den. Hvorfor er du plukket ut til å gå akkurat denne stien? Den verste. Hadde du hatt valget, ville du kanskje endt opp med annet utfall. Likevel ble du dyttet opp din sti. Stien din, som ingen andre får gå. Bare du.

I all bitterheten tenker man at gresset muligens er grønnere på den andre siden. En tanke som er vanskelig å presse frem, da hjernen din har veldig lyst til å fokusere på alt som er her og nå. Følelsene dine har lett for å ta kontrollen og du har lett for å tenke på hvor mye enklere det hadde vært å bare ta seg en pause. Sette seg ned litt. Bare en liten stund. Bare en dag. Kanskje bare noen timer. Du trenger en dag hvor du kan føle deg som dem på de lyse stiene. Stiene hvor gresset allerede er grønt og kvistene har blitt til vakre blomster. Slik det var en gang, en gang for en stund til bake. Da beina dine var lette, små og løpende. Da du plukket blomster i veikanten mens du samlet dem sammen til en bukett.

Urettferdighet er en lett tanke som dukker opp i hodet ditt, mens du enda strever med å gå videre. Hvorfor må du oppleve dette her? Hvorfor kunne ikke din sti vært lettere. I det du tygger på ordet urettferdighet, slår det deg at du tar feil. Du husker plutselig på alle de stiene som ikke bar noen vei. Folkene som fikk utdelt sine stier, godtroende og lykkelige – men endte opp med å falle ned i et stort mørkt hull. Stien din er tross alt trygg, enda. Ingenting tilsier at den skal komme til en brå slutt.

Gresser er grønnere på den andre siden. Du er overbevist. Hvordan kan det ellers forklares at du må gå igjennom et krater av stikkende greiner? Du kjenner at du fortjener en seier og biter leppene sammen for å fortsette mot målet ditt. Det som holder deg oppe, det som får deg til å fortsette. Et håp om at gresset er grønnere på andre siden.

Krise, eller kanskje ikke? Jo, det er krise, men nei- det er jo lov. Men hei, det føles jo helt feil! Men fy så godt det smakte. Neida, den smakte bare veldig søtt. Nahaaai, den var supergod.

Jeg har spist sjokolade. Ikke bare en bit. Jeg har spist en hel sjokolade! Jeg vet ikke om jeg skal juble eller gråte. I 5 uker har jeg vært uten og i dag klarte jeg altså å ødelegge hele den greia der. Grete Roede har likevel fortalt i sine bøker, at man kan unne seg noe godt en gang i uken. Så lenge dette ikke overstiger et vist antall kalorier. Sjokoladen min, eller Centeren min – som det faktisk var, holdt seg innenfor reglementet. Først tok jeg en bit og jeg følte meg veldig bra. Det smakte himmelsk. Nå hadde jeg gått rundt de siste dagene og hatt lyst på Center, så dette gjorde virkelig susen. Jeg spiste først halve og satte resten i kjøleskapet av den tro at jeg ikke kom til å spise fler.

Etter en herlig biffsalat, kjente jeg lysten på sjokolade komme krypende igjen. Jeg tenkte med meg selv at det er like greit å bare ta alt nå. Så er det ikke mere sjokolade. End of story. Dermed begynte jeg å knaske igjen. Tilslutt var det tomt. Jeg hadde spist hele.

Selv om det er “lov”, føler jeg meg liksom ikke så utrolig happy for å ha spist den sjokoladen. Jeg kunne latt være, men gjorde det likevel. Skamme seg, Gudrun. Hadde jeg bare latt være, hadde jeg sluppet denne dårlige samvittigheten og ekle følelsen jeg har i meg. Søren altså! Jeg får vel bare bite den i meg. Ta på meg nederlaget og stole på gode, sunne Grete Roede som egentlig sier at det er greit!

Jeg er alltids litt mer fresh før jeg trener. Ganske logisk. Jeg fikk sjokk da jeg så meg i speilet etter sist trening. Jeg hadde maskara ned til kinnene og så ut som jeg hadde vært  hard på flaska kvelden før. Ikke at det var tilfelle, men svetten min hadde dratt med seg maskaraen min og smurt den utover i hele trynet mitt. Herlight. Jeg begynte å tenke at jeg må ha sett svært så snasen ut der jeg satt og “pumpa” muskler på apparatene med sminke smurt over hele trynet. Jeg synes nemlig folk så litt ekstra på meg. Satser på at det er innbilling.

Jeg var på kurs i går. På den lovlige vekta. Jeg var spent og hadde faktisk gruet meg denne gangen. Etter den digre bloggfesten i helgen (som ba på et par utskeielser), hadde jeg virkelig trodd jeg hadde gått opp denne uka. Ikke hadde jeg trent noe særlig heller. Rakk én eneste treningsøkt før kurset, så samvittigheten var ikke på topp. 
Jeg er ganske ofte ivrig med å få veid meg på kurset, men i går bare gruet jeg meg. Jeg venta pent og stille til det var min tur og gikk nervøs på den svarte plata. “HERREMINHATT!” Jeg trodde jeg skulle DØ av lettelse. Jeg har gått ned 2,1 kg bare den uka her. Bare den uka her?!?! Det er jo mer enn jeg har gått ned ALLE de andre ukene og hele påsken til sammen. Nå har jeg sammenlagt gått ned 7 kg siden jeg begynte. 7KG!!! HURRA. Vet dere hvor mange smørpakker det egentlig er?

Alle disse smørpakkene er forsvunnet fra kroppen min allerede. Er det ikke helt fantastisk? :D

I går kveld, rett før jeg la meg møtte jeg denne meldingen fra Sofie på FaceBook. Jeg kjente smilet mitt bli større og større samtidig som hjertet mitt banket raskere enn det har gjort på lenge.

Jeg sendte Regine Stokke et brev rett før hun dro fra denne verden. Jeg prøvde å forklare henne hvor mye hun har betydd, hvor mye selv jeg (som aldri har møtt henne) satte pris på henne. Hun var på et vis et forbilde for meg. En sterk kvinne, som absolutt ikke fortjente det hun gikk igjennom. Jeg, som flere tusen andre, kunne kjenne hennes følelser via hennes fantastiske bilder og ord. Jeg prøvde å fortelle henne at jeg var mer en en fan av det hun drev med. At jeg faktisk virkelig var inspirert. Jeg la ved en tegning. Usikker på om hun ville like den. (Når hun selv visste hvordan vei det gikk, tenkte jeg at et portrett kanskje ville være i overkant). Et par dager senere fikk jeg svar. En mail jeg ikke vil glemme. En kort mail, men utrolig betydningsfulle ord for meg.

“Kjære Regine.
Det var noe med deg som slo meg fra dag en. For et menneske du er. Du er så inspirerende, du er så dyktig og intelligent at jeg kjenner meg liten selv om jeg er eldre en deg. Du er så sterk, Regine. Jeg beundrer måten du klarer å beskrive hvordan du har det til så mange folk.

Jeg tror ingen kan forstå hvordan du har det. Jeg kan forstå ditt sinne og din agresjon ovenfor oss som sitter her og ikke forstår. Jeg kan forstå hvordan evige øsnker om lykke kan være vanskelig å ta til seg på dager som er helt svarte.

Så lyser du opp igjen Regine. Plutselig er det som om jeg gjennom tekstene dine kan se at humøret ditt er bedre. Det er det som er så fint med deg. Du imponerer og overasker ofte. Å se på bildene dine er magisk. Jeg ser hvordan du fanger følelser i bildene dine og forsterker dem med fantastisk bilderedigering. Det er så fint å se de glimtene, selv om det kanskje ikke er så mange av dem lenger.

Jeg vil bare si at jeg har troen på deg. Ingen fortjener mer å klare dette enn deg. Glimt for oss for evig, Regine. Du har så mye godt å gi denne verden.

Det er alltid håp.”

“Tusen takk for kjempefin tegning. Så flink du er : )”

To dager senere var hun borte..
Så når Sofie fortalte meg at de hadde brukt tegningen min i utgivelsen av boken til Regine ble jeg så utrolig glad. Det er en ære. Rett og slett. Det betyr at den betydde noe for henne, og ikke minst for familien hennes. Jeg føler meg ydmyk og veldig takknemlig. Når det er sagt, synes jeg alle skal løpe å kjøpe boka til Regnine. Den finnes nå i de fleste bokhandlere, eller du kan kjøpe den via nett. Det kan du gjøre her.

“Ein blogg om kjolar, kjærleik, kaleidoskop, sløyfer, makronar og alt som er fint.”

Hjartesmil er navnet på bloggen og skriveren heter så mye som Mariell. Hjartesmil er en av de fineste bloggene jeg vet om, ikke bare fordi den ser bra ut, men fordi at det alltid er koselige innlegg jeg må sjekke ut. Dette er en “feel good”-blogg og det er det ingen tvil om. Trenger du å trekke på smilebåndet er hjartesmil.blogg.no stedet å gjøre det på. Mariell er flink både til å skrive og til å ta bilder. Hun fanger små øyeblikk i hverdagen som vi alle som en setter stor pris på. Kjoler, dansende ben, kjærlighet, blomster, sløyfer, vennskap, mat, ja- alle de små tingene som er så fine i livet- finner du på bloggen til Mariell.

Hun er dyktig å poste radig og ofte og jeg finner alltids et nytt innlegg hos henne hver eneste dag. Man føler kanskje at man lever i en egen liten boble når man er inne på hjartesmil. Ja, for det er noe med stemningen som ligger over hele bloggen. En koselig, litt bestemoraktig følelse. Du kan ikke annet enn å bli glad.

Jeg ville egentlig bare få sagt at bloggen hennes er verdt en titt. Har du ikke vært innom der før, har du sjangsen nå:

http://hjartesmil.blogg.no/

Dagene går og jeg ser at ting begynner å forandre seg. Etter min egen vekt (la meg bemerke at den har jeg egentlig ikke lov å bruke) har jeg faktisk tatt av meg 6 kilo nå. Jeg føler det begynner å vises. Jeg føler meg freshere enn før og ja, som jeg har sagt før- jeg er i bedre humør. Nå har jeg ikke vært superflink på treningsfronten denne uka. Grunnet en vondt korsrygg og fyllehelg, men LIKEVEL går ting fremover. Noe må jeg jo gjøre riktig.
Nå har sola begynt å steke i Oslo og jeg kjenner trangen etter den gode utepilsen er sterk. Utepils er jo sommer? Må si det er litt småkjipt å svelge i seg at det blir dårlig med utepils denne sommeren her, men innser jo at det er andre positive ting som skjer som en følge av at jeg lar være.

I ettermiddag har jeg planer om å få møtt verdens herligste kompis fra Tromsø. Jeg ble kjent med Stig Åge da jeg møtte Espen, og jeg tror aldri jeg har møtt et mer omsorgsfullt og godt menneske. Han er god tvers igjennom. Det skinner godhet av Stig og jeg er blitt så himla glad i han. Nå begynner det å bli vel et år siden (tror jeg) at jeg så han sist. Så det skal virkelig bli koselig.

Nå til en helt annen historie. (Siden dere sikkert har lurt på hvorfor dette innlegget starter med et par bilder av en..due?) Det har seg nemlig slik at da jeg gikk hjem fra bloggfesten tidlig søndag morgen, så fant jeg en due. En due som lå midt på veien. Jeg er jo doktor dyregod, og jeg skal love dere at det forsterkes i fylla. Dermed prøvde jeg jo å se om det var liv i duen. Det var det jo, men den gadd såvidt å røre på seg. Jeg løftet den opp og tenkte med meg selv at nå, nå måtte den jo fly. Jeg strakk ut armen med duen sittende på fingrene mine, men den dro ingen vei. Etter et par forsøk til, kom jeg på at om jeg bare slengte den opp i lufta, så ville den jo fly. (Det har jeg sett på slike dyreprogrammer på TV.) Jeg kastet dua i luften, med god sats og håpet på å se den fly, men den datt som en murstein ned på asfalten igjen. Jeg fikk vondt i meg.

Så i godlaget som jeg var, tok jeg dua med meg hjem. Jeg tok den med inn i leiligheten vår- til Espens store forskrekkelse. “Jeg har med en liten venn” sa jeg bare. Etter å ha tatt et par bilder av det søte dyret, satte jeg duen ut på terrassen. Espen prøvde å gi den en brødskive, men den ville ikke spise heller. Jeg lukket døra og håpet på at nå som den var alene, da ville den dra sin vei. Men dua satt der, uten å røre seg av flekken. 
“Vel da får jeg vel bare sette deg ut igjen”, tenkte jeg for meg selv. Jeg gikk ut med dua igjen og gjorde som tidligere. Kasten den i lufta en gang til. (Hvor dum kan man bli? Jeg skulle jo redde fuglen, ikke drepe den.) Enda en gang sa deg BANG og dua lå på bakken. Nå hadde jeg så dårlig samvittighet for den stakkars fuglen, at jeg la den på en liten snøhaug (SNØHAUG, igjen- hva er det jeg tenker med?) i håp om at den ikke skulle være død. 
Vel inne i leiligheten lå dua enda i snøen. Jeg følte meg som en morder og gikk til sengs med litt lavt hode.

Neste morgen var dua borte. Jeg liker å tro at den fløy av seg selv, selv om muligheten kanskje er liten etter å ha kastet den bokstavelig talt i asfalten et par ganger. Uff, for et menneske jeg er. Minn meg på å ikke ta med meg dyr hjem når jeg har drukket.

Bildet er foresten tatt av vår alles Liljen. <3

Jeg har hørt det siden jeg var 12-13 år. “Gudrun, du smiler alltid helt likt på alle bilder.” Jeg nikker. Som om jeg ikke er klar over det? Det har seg nemlig slik at jeg fikk kjeften full av regulering da jeg gikk i 7-ende klasse på barneskolen. Ikke det at det ikke trengtes. For det så virkelig ut som noen hadde tatt noen tenner og bare drefset dem random inn i munnen på meg. Jeg så faktisk ikke ut. Over fortenna hadde jeg slike nydelige “hoggtenner”, som gjorde at jeg ble seende ut som en feilskapt vampyr. Nede i munnen hadde jeg hull etter trukne tenner både her og der. Jeg tror faktisk jeg måtte trekke 10 tenner til sammen. Snakk om å ha for liten munn? Bittet mitt var heller ikke noe å skryte av. Jeg bet skeivt som en fisk. Og det gjør jeg faktisk litt enda, den dag i dag. Så er det rart jeg ikke åpner munnen når jeg smiler?

Med tannreguleringen skinnende i blitsen eller hoggtenner? Ingen av dele er liksom særlig pent, kan du si. Dermed har jeg lært meg å alltid smile med munnen lukket. Samme smilet hver gang. Fordi det funker. Fordi jeg ser ok ut slik. Gjør jeg ikke? Nå vet dere hvorfor. Så trenger dere ikke spørre. Fnis.

Bildene er tatt av Martine, Tone og meg.

For en helg! Jeg har må ærlig talt si at det er lenge siden jeg har hatt det så gøy. Disse jentene er så herlige at jeg savner dem alle som en allerede nå.

Jeg møtte Ida, Lise og Kristel på veien til t-banen lørdags formiddag. Været var helt fantastisk og stemningen var spent. Alle som en var vi nervøse på vår måte. Nå skulle vi nemlig treffe resten av gjengen. Mange kjente fjes som man aldri har møtt i virkeligheten før. Plutselig skal personene bak fantastiske blogger, vise sitt sanne jeg.

Etter en rask tur på polet, var vi ikke langt unna brygga. Spenningen steg og vi pratet vel heller lite sammen de siste hundre meterne. Nå skulle det skje. Utenfor Fridays ble vi stående å titte etter kjente fjes. Etter å allerede ha funnet Hannah , kunne de andre ikke være langt unna. Ida tok opp telefonen og ringte Kari, mens jeg ble stående å titte meg litt mer rundt. Plutselig får jeg øye på Kari 20 meter unna, og treffet var igang.

Siden Fridays hadde en timeslang kø, ble det heller et langbord på Lektern. Der fikk vi alle plass. Etter forslag fra Tone, fikk vi alle presentert oss også og stemningen var allerede helt super. For noen herlige jenter! Martine var like søt og sjarmerende som bloggen hennes tilsier. Det var så supert å se henne i virkeligheten. Kari var smilende og glad, akkurat som på bloggen. Siv var superkoselig og det var ingen overraskelse heller. Christine var utrolig morsom og søt. 
Etter litt småprating dukket også Sofie opp, som var sommerbrun og fin etter ferien sin til Sør-Afrika. Det hele var komplett.

Ut på kvelden var bloggfesten i gang. I barnehagen hadde jentene stelt i stand med snacks og sofaer da jeg kom slengende litt etter de andre. (Grunnet en fortvilelse på badet, som til slutt endte med at jeg klippet luggen min kort! :o ) Stemningen var fantastisk og ble bare bedre og bedre. Det er virkelig lenge siden jeg har hatt det så morsomt. Vi lo, vi snakka, vi dansa som tullinger, vi kledde oss ut i barnas utkledningsklær og vi bare elsket hverandres selskap. Det klaffet, det var perfekt. Selv om solen var på vei opp, ville man ikke at det skulle ta slutt. Jeg følte jeg kunne tilbragt mye lengre tid sammen med disse jentene.

Da jeg gikk hjemover, småfull og ekkel, tenkte jeg over kvelden. Folk tittet rart på meg der jeg gikk og lo for meg selv. Jeg kunne virkelig ikke bedt om en bedre kveld.

Søndagen gikk til å være fyllasjuk. Hele kroppen min føltes som søppel. Korsryggen min er enda den dag i dag veldig vond. (Jeg aner ikke hva som har skjedd.) Og jeg skal love dere det blir lenge før jeg drikker mere vin. Med det sagt, var det så verdt det og jeg gjentar med glede dette her en gang til.

Tusen takk for en nydelig helg, jenter!