Er gresset grønnere på andre siden?
Noen ganger hater man livet. Man forbanner alt ved det og tenker det ikke er verdt det. Noen ganger føles bakken bare så utrolig bratt og ikke nok med det, kvasse greiner stikker deg i siden mens du prøver å komme deg oppover. Du puster og peser og lover deg selv at du ikke skal gi opp. Du kjenner deg litt sterkere og sårene gjør mindre vondt nå som kroppen din og du arbeider godt sammen. Bakken blir bare brattere. Du kaster etter pusten mens du drar deg selv i håret med tanken på biten som ligger foran deg. Greiene ser ut til å ha økt i størrelse. Sårene dine blir dypere og du biter i deg smerten mens du tenker på hva du har gjort for å fortjene den. Hvorfor er du plukket ut til å gå akkurat denne stien? Den verste. Hadde du hatt valget, ville du kanskje endt opp med annet utfall. Likevel ble du dyttet opp din sti. Stien din, som ingen andre får gå. Bare du.
I all bitterheten tenker man at gresset muligens er grønnere på den andre siden. En tanke som er vanskelig å presse frem, da hjernen din har veldig lyst til å fokusere på alt som er her og nå. Følelsene dine har lett for å ta kontrollen og du har lett for å tenke på hvor mye enklere det hadde vært å bare ta seg en pause. Sette seg ned litt. Bare en liten stund. Bare en dag. Kanskje bare noen timer. Du trenger en dag hvor du kan føle deg som dem på de lyse stiene. Stiene hvor gresset allerede er grønt og kvistene har blitt til vakre blomster. Slik det var en gang, en gang for en stund til bake. Da beina dine var lette, små og løpende. Da du plukket blomster i veikanten mens du samlet dem sammen til en bukett.
Urettferdighet er en lett tanke som dukker opp i hodet ditt, mens du enda strever med å gå videre. Hvorfor må du oppleve dette her? Hvorfor kunne ikke din sti vært lettere. I det du tygger på ordet urettferdighet, slår det deg at du tar feil. Du husker plutselig på alle de stiene som ikke bar noen vei. Folkene som fikk utdelt sine stier, godtroende og lykkelige – men endte opp med å falle ned i et stort mørkt hull. Stien din er tross alt trygg, enda. Ingenting tilsier at den skal komme til en brå slutt.
Gresser er grønnere på den andre siden. Du er overbevist. Hvordan kan det ellers forklares at du må gå igjennom et krater av stikkende greiner? Du kjenner at du fortjener en seier og biter leppene sammen for å fortsette mot målet ditt. Det som holder deg oppe, det som får deg til å fortsette. Et håp om at gresset er grønnere på andre siden.
23. april, 2010 klokken 00:34
Så utrolig flink du er til å skrive!! Du forklarer så mye samtidig som du ikke sier noe, om du skjønner hva jeg mener?!
Jeg kjemper på en lignende sti, og det er jaggu ikke lett, men jeg håper også på et feiende flott grønt gress på den andre siden.. :)
23. april, 2010 klokken 00:42
Fantastisk skrevet, vennen!! Jeg synes man fortjener et pust i bakken av og til, ellers blir man bare…. altfor sliten og umotivert :)
23. april, 2010 klokken 00:49
Så flott skrevet Gudrun :) Du beskriver følelsene og tankene dine på en beundringsverdig fin måte. Jeg kjenner meg igjen i teksten din. Vi mennesker er ofte litt redde for hva som er på den andre siden, og bestemmer oss for å ikke sjekke ut om gresset er grønnere på andre siden, det vi bør gjøre er å ta sjangser for da vet vi også bedre, for min del var gresset mye grønnere på den andre siden, selv om det ikke var lett :) jeg håper du finner svar søta <3 kanskje er de få stegene over det du søker, og det er ingen skam å snu. Om du skjønner hva jeg mener? ( beklager om det er litt skrivefeil, skriver med mobil) klem
23. april, 2010 klokken 01:17
Speilvendt:
Tusen takk, go’ing! Enig med deg deg der.. bare ikke alltid man kan bestemme å ta den pusten i bakken selv :P
23. april, 2010 klokken 01:18
Siv Anette:
Tusen takk for så fine ord! Jeg skriver vel egentlig bare det som kommer opp i hodet mitt. Noen ganger går det litt av seg selv. Det er på de vanskelige dagene man er mest inspirert :)
23. april, 2010 klokken 07:02
Jeg fikk helt grøsninger, så bra skrevet! Håper du finner frem til den andre siden snart, eller i det minste får en pust i bakken. Du er bra<3
23. april, 2010 klokken 07:34
:*
23. april, 2010 klokken 09:03
Veldig fint skrevet, vennen :) Trøsten med slike perioder er vel at man lærer så utrolig mye av dem, og at man setter veldig mye mer pris på de fine stundene når de kommer… Mennesker som kun har plukket blomster hele livet er uansett dørgende kjedelige ;)
23. april, 2010 klokken 09:38
det er en nydelig metafor på hvor vanskelig bare det å ha viljen til å fortsette kan være..
og jeg ser at du klarer å motivere deg selv, uansett hvor tungt det kan være..
vakkert, du er sterk og du er herlig og jeg ble helt revet med av den teksten, jeg kjente nesten greinene i siden..
og som maja piraja over meg her sier, de som kun har plukket blomster hele livet er uansett dørgende kjedelige
23. april, 2010 klokken 10:48
Jeg blir så imponert over deg, altså! Flink til å skrive, flink til å tegne, flink oppi hodet og skikkelig, skikkelig pen :)
23. april, 2010 klokken 13:58
Utrolig godt skrevet <3 WOW sier bare jeg :)
23. april, 2010 klokken 22:17
Så utrolig bra skrevet.. Det rører dypt inni meg…
23. april, 2010 klokken 22:23
Virkelig bra skrevet!!
24. april, 2010 klokken 17:41
Du er utrolig flink å skrive..! Alle tekstene dine som er på denne måten treffer meg veldig. Syns kommentaren til Pia sier det meste jeg!! :)
26. april, 2010 klokken 10:00
Nydelig tekst. Jeg blir bare målløs jeg rett og slett. En kjempefin bruk av metafor :)
26. april, 2010 klokken 12:04
JEg må bare si meg enig med de andre som har kommentert her! :)
3. mai, 2010 klokken 21:59
[...] en favoritt denne mnd. Beste innlegg: Gudrun Jona hadde to veldig dype og fine innlegg – Er gresset grønnere på andre siden og Livet med rette øyne. I tillegg likte jeg dette av Linn Jones. Eget beste innlegg: ~Fin [...]