Livet med rette øyne.
Å være skuffa over noen er en ubeskrivelig følelse. Man føler seg glemt, man føler seg kanskje ikke så veldig viktig og mest av alt, så føler man seg lurt. Noen mennesker er snillere enn andre. Slik er det bare. Noen mennesker har en større sperre for å si nei, mens andre ikke har noen problemer med å trø deg rett ned i bakken. Det verste er når man tar feil av folk. Kanskje tar man ikke feil heller, men det viser seg til slutt at et menneske du trodde var noe for deg – plutselig er noe annet. Du kjenner deg litt som den brune oppvaskkluten på kjøkkenet. Sur og skitten. Du føler deg slengt på. Du føler deg brukt.
Du vet at du alltid sier ja. De gangene du har sagt nei, har det vært vanskelig. Det har sikkert plaget deg etterpå, men du tenker noen ganger litt på deg selv også. Det er livsnødvendig. Likevel sitter du igjen med en ekkel fornærmelse av at du har gjort noe litt galt. Kanskje har du gitt en person samme følelser som de du hater selv. Du vil ikke være et slikt menneske heller, men begynner å se tegningen på hvordan et liv nødvendigvis skal bli godt.
Det handler om å gi å ta. Enveis kommunikasjon virker ikke. Det funker ikke slik at du alltid skal stille opp, være der for andre, være der med andre, og være der når andre trenger deg. Du er redd, alene og har behov for noen. Og du tenker fort på noen du vet du har stilt opp for før og håper på det samme tilbake.
Hvor er de? På en kafé sammen med en gjeng som er litt kulere enn deg? Kanskje har de rett og slett ikke lyst. Kanskje bryr de seg bare ikke? Svaret er negavtivt, likevel.
Du kjenner det smelle litt i hjertet i det du vet at du skal sitte der alene igjen. Du kjenner deg skuffet og enda mer trist enn du var. Mest av alt er du kanskje skuffet over deg selv. At du ikke så hva dette var. En enveis kjørebane, hvor du er føreren. Taxisjåfør for andre. Dessverre vet du at du ikke kjører alene.
“Vennskap varer livet ut,” pleide man å si. Det er ikke sant. I noen tilfeller, så jo. For all del. Jeg har en liten klype men gode drops, som jeg aldri kommer til å gi i fra meg. Det har vi alle. Noen er der bare alltid. Noen tok du ikke feil av. Likevel føles det som et nederlag å vite at noen har latt deg lure. Noen har brukt deg for det gode du er.
Heldigvis er det du som fant ut av det først. Det er du som har kontrollen nå. Det er du som bestemmer videre. Det er du som er den sterkeste. Utrolig hvordan ting kan snu, når man bare ser livet med virkelige øyne.
26. april, 2010 klokken 18:33
Jeg får frysninger. Du beskriver så bra. Og vet du hva jeg har merka meg som jeg liker veldig godt hos deg? Du skriver i “du”-form, og ikke “jeg”-form. Jeg vet ikke om det er bevisst, men du får hvertfall leseren til å sette seg inn i det og faktisk føle det som DU føler. Ordene dine treffer meg <3
26. april, 2010 klokken 18:42
Lise:
Jeg får nesten tårer i øynene av kommentarene dine <3
Tusen takk :*
26. april, 2010 klokken 19:07
:* gla i dæ’
26. april, 2010 klokken 19:11
Nydelig skrevet Gudrun! Og veldig sant.
26. april, 2010 klokken 19:40
Dette var godt skrevet. <3 Godklem <3
26. april, 2010 klokken 19:42
Kjempe bra skrevet. Jeg er så glad for de vennene jeg har som jeg vet er der og som jeg kan stole på, men gjennom oppveksten tror jeg de fleste har møtt disse vennene som bare skuffer deg og aldri stiller opp på lik linje som en selv. De er det ikke vits å bruke energi på i det hele tatt, for da blir man bare såret og sliten.
26. april, 2010 klokken 19:53
Jeg kjenner meg så godt igjen. Veldig bra skrevet. Det stikker litt inni meg av ordene dine, samtidig som jeg tenker “er det meg hun skriver om?” Så gjør det meg vondt å vite at andre sitter med de samme erfaringene som meg.
jeg liker så gdot de dype innleggene dine <3 Glad i deg
26. april, 2010 klokken 20:53
Du skriver så fint, frøken. Jeg kjenner følelsen så altfor godt.. :)
27. april, 2010 klokken 10:04
Så innmari bra skrevet! En tekst som får meg til å sette meg selv inn i situasjonen. Utrolig bra. :) og veldig sant, dessverre. :( det er vanskelig, men er det riktig og du klarer å gjøre det som må gjøres, så blir det så veldig mye bedre etterpå. :)
unner ingen å være i denne situasjonen, i alle fall ikke en søting som deg! Kanskje det er et lite lys at jeg har gitt den en sunshine award? Du fortjener den nårsomhelst i alle fall :)
27. april, 2010 klokken 20:39
Så flink du er å få følelser og tanker ned på “papiret”. Du er så flott, Gudrun! Og er leit å høre at du har blitt skuffet slik. Godt du har de gode dropsene til å ta vare på deg!! :) Vi kjenner vel alle på slike følelser iblant. Det der med oppvaskkluten kan jeg relatere meg til! *hihi*
27. april, 2010 klokken 20:58
Off, jeg vet liksom ikke hva jeg skal si jeg… Tenker på deg hvertfall!
Sv: Jaaa, skulle gjerne hatt deg der<3
28. april, 2010 klokken 18:01
Så fint skrevet, selv om det ikke er en happy ending i gammeldags forstand. Men jeg kjenner meg i allefall godt igjen i det du skriver :)
28. april, 2010 klokken 21:01
Jeg skulle virkelig ønske jeg var like flink til å sette ord på følelsene mine. Du skriver så utrolig bra! VIRKELIG!
Håper alt går bra med deg:)
1. mai, 2010 klokken 00:58
Wow, et av de beste blogginnleggene jeg har lest noen gang, Gudrun! Helt utrolig bra! Dette var som å lese mitt eget hjerte… Jeg vet så altfor godt hvordan du føler.
Vit at jeg er her. :)
1. mai, 2010 klokken 23:22
Åh herregud… Så utrolig bra, Gudrun.
2. mai, 2010 klokken 13:42
Så utrolig bra skrevet, Gudrun. Kjenner til følelsen, og den er ikke no deilig. Håper det går bra med deg.
10. mai, 2010 klokken 10:07
Du er ikke glemt av oss på Bjørknes, i alle fall. Vi snakker stadig om deg og syns du skulle kommet tilbake. Midt i eksamensstyret nå, men håper du har muligheten til lunsj en eller annen gang når jeg er ferdig. Trenger litt Gudrun! :-D