Det er veldig mange av dere som sier dere skulle ønske dere hadde viljestyrken min. Dere skryter meg opp i skyene for stå-påviljen min og jeg kan ikke få takket dere nok for så hyggelige og motiverende kommentarer. Det er så fint å dele ting med dere lesere, for dere er liksom alltid der og tar i mot det jeg skriver med smil og gode ord. Tusen takk for det.

Nå skulle ikke akkurat dette innlegget handle om hvor stor pris jeg setter på dere lesere, men om nettopp viljestyrke. Jeg trenger å snakke litt det, siden det ordet stadig dukker opp rundt meg for tiden. Viljestyrke er noe jeg trodde jeg hadde veldig lite av. Jeg har slitt med viljestyrken min siden jeg var ungdom og må egentlig si at jeg sliter med den til en viss grad enda. Jeg har gang på gang prøvd å gå ned i vekt, men har alltid gitt opp. Jeg har trodd at dette med vektreduksjon var en helt forferdelig ting og har alltid startet for hardt.

Nå sitter jeg her og har gått ned over 11kg på 10 uker. Hva var det som skjedde? Jeg prøver den dag i dag å finne svar på hvorfor jeg får det til så bra den gangen her, men ender alltid opp med de samme tankene. Noe skjedde i hodet mitt. Jeg våknet en dag og var fylt med et mot jeg ikke har kjent før. Jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle klare dette og det skulle ikke bli vanskelig. Jeg så meg selv passe alle de nydelige klærne jeg vet jeg ikke passet da og tenkte med meg selv at denne gangen var gangen. Jeg skulle gjøre dette for min egen del. Ikke for noen andres. Ikke siden bestemor eller noen andre for den saks skyld syntes jeg hadde lagt på meg, nei – jeg skulle gjøre dette for meg.

Det jeg vil frem til er at det er deg det står på. Det er vanskelig å gå ned i vekt, men aldeles ikke så vanskelig som man tror. Jeg vet at jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvor viktig det er å spise sunt, men det hjelper ikke deg. Jeg kan trø det inn med teskje at du bør trene, men det hjelper ikke deg. Mas hjelper ingen. Alle vet hvordan man spiser sunt. Alle vet at det ikke er sunt å spise godterier mer enn en gang i uka. Hvorfor tror folk likevel da at de må bemerke og formidle over for deg at det ikke er lurt. Hvorfor må de si det til deg når du vet det?

Jeg tror folk glemmer å tenke på at slike kommentarer eller slikt mas gjør ting verre. Man motreagerer. Man begynner å spise mer og trøster seg selv med at man er bra nok som man er selv om man vet noe annet. Det beste hadde egentlig vært om folk ikke bemerket så mye. Holdte munnen litt mer tett og lot deg ta valget alene. For det er kun deg det står på.

Viljestyrken er i deg. Den er i oss alle. Om du har gjemt den litt vekk, må du bare vente på at den skal komme frem igjen. Når du da først er i gang, føler du at du kan gå over vann og ild. Du kan mestre alt.

Akkurat nå er jeg mest skuffa. For en utrolig kjip følelse det er å jobbe hardt og ikke få resultater. For første gang siden jeg startet å endre meg selv i mars, har jeg gått opp i vekt. Jeg hadde en følesle av det, men trodde jeg hadde gått ned noen gram i det minste. I stedet for viste vekta 200g mer enn sist. Jeg vet det ikke er mye, jeg vet jeg ikke skal syte, jeg vet det er normalt. Ja, jeg vet alt det der. Likevel føles dette ikke noe bra. Jeg tenker mye på hvor lenge det skal stå stille. Hvor lenge skal jeg fortsette å arbeide hardt med meg selv uten å få noe tilbake? Dumme kropp. Noen ganger liker jeg den virkelig ikke.

Heldigvis er jeg sta. Jeg nekter å gi meg.

Må også nevnes at Katrine begynte på kurset i dag. Utrolig koselig å endelig få møte henne også :) Supersøt jente!

Jeg har faktisk tegna mye den siste tiden. Jeg har mange store prosjekter på gang. Blandt annet en familietegning som er i det store laget. Jeg jobber litt og litt. Føler det er det beste for meg. Det er viktig å ikke miste motivasjonen på tegnefronten også!

I tillegg har jeg tegnet en bursdagsgavetegning av Lise. Jeg begynte for en god stund tilbake, men ble ferdig i god tid før bursdagen hennes. Lise har bursdag dagen etter meg, 7. juni og vi skal feire den sammen på teltur i skogen sammen med Ida og Marie. Det gleder jeg meg til.
Jeg slet med å tegne håret til Lise. Siden det ikke er helt “normalt” var det vanskelig å få det til å se bra ut. Men etter mye om og men sa jeg meg fornøyd. Lise ble heldigvis også veldig, veldig glad.

Jeg har endelig fått møtt søte Trine. Hun er fra samme sted som meg sånn ca, vi har i alle fall gått på samme skole. Trine er lita, men full av kjærlighet. Hun er så søt og det mener jeg. Hun er faktisk søtest! Dessuten er hun kjempeflink med den lille valpen sin, Mia som jeg var så heldig å få møte da jeg dro en liten tur på besøk til Trine i går. Jeg måtte faktisk ta toget. Noe jeg aldir gjør ellers. Jeg er tognoob av dimensjoner. Likevel var det utrolig koselig å komme til Sandvika hvor jeg, Trine og Mia tok oss en liten gåtur. Mia er utrolig sjarmerende og utrolig søt.

Jeg og Ida har virkelig vært fjellgeiter. Vi skulle gå oss en tur, og jeg hadde slengt på meg et par olabukser og noen ugunstige sko, i og med at jeg trodde vi skulle trave Oslos fine asfalt-gater. Det som skjedde var at vi endte opp i skogen. Jeg tenkte med meg selv at det ville være veldig koselig å gå i skogen, siden vi allerede var oppe ved marka. Det jeg hadde glemt å tenke på var hvor tungt det er å gå i skogen. Etter mange, mange oppoverbakker med prating og latter var vi plutselig ved Trollvann. Et nydelig sted. Det var så fint i marka. Jeg følte meg hjemme. Følte meg som om jeg var hjemme i marka på Sortland en liten stund. Alt var så stille. Fuglene kvitret og solen skinte. Det var varmt og klamt, men likevel perfekt.

Beklager den dårlige kvaliteten på bildene, men iPhone har ikke den beste kameraet som finnes. Beklagelig vis!

Turen gav verkende bein og sliten kropp, men var så utrolig godt for sinnet. Jeg tror jeg må oftere i skogen, det var virkelig deilig.

Første kurs er avsluttet for en uke siden og jeg klarte faktisk å nå målet mitt. Sist jeg snakket med dere, hadde jeg gått ned rundt 8kg, men nå er vekten hele 2,1kg mindre. Det vil si at jeg på 8 uker gikk ned 10,2kg! Hurra for meg!

Å nå et mål man har satt seg er en fantastisk følelse. Jeg hoppet og spratt rundt i kursrommet da jeg så kursleder skrive ned 10-tallet i boken min. For en fantastisk belønning. Jeg ble fylt av nytt mot og klar for å møte de neste 20kg som skal av. Det skal jeg klare, lett. Det har jeg bestemt meg for.

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare det her, men det er ikke så vanskelig som man skal ha det til. Mat er tross alt ikke gud og ikke heller alt vidunderlig i verden. Jeg er så glad jeg har lært meg og kose meg på andre måter. Jeg gleder meg så til det store målet er nådd. Da skal jeg unne meg selv en helrenovering av meg. Jeg skal bli “ny”.

Vel, det går strålende, om ikke annet. Jeg ville bare fortelle dere det. Og kanskje dere også ser forandringen nå som dere kan sammenligne med et bilde fra før jeg begynte.

Susann-Kristin og jeg gikk i samme klasse opp igjennom hele barneskolen. Vi var liksom en gjeng, vi jentene i klassen. Vi dro på besøk til hverandre og hadde det alltid gøy i hverandres selskap. Jeg husker så godt hvor stas det var å være på besøk hos Susann-Kristin. De hadde både hund og katt og et nydelig hus, helt øverst på Sortland. (Som de eier enda, for alt jeg vet..) I stuen hadde de hengende et bilde. Et maleri som alltid fasinerte meg. Det var et bilde av Susann-Kristin, malet et sted i syden. Jeg husker jeg studerte bildet. Hvor utrolig fasinert jeg var av alle detaljene. Hvordan han hadde fått det til å ligne så på henne. Kanskje var det nettopp i stuen til en herlig venninne at det hele begynte?

Det er over 10 år siden jeg så det maleriet for første gang og alt for lenge siden jeg møtte Susann-Kristin sist, så da hun tok kontakt med meg for å spørre om jeg ville tegne et bilde av moren hennes i gave, ble jeg utrolig glad. Det er noe ekstra staselig over den tegningen her. I og med at jeg lot med inspirere i hennes hus, er det så utrolig morsomt å tenke på at mitt bilde muligens blir hengende på veggen nettopp i det huset. I tillegg har det vært en ære å bli valgt, særlig av en person som jeg stoler på og som betyr mye for meg selv om vi ikke sees så ofte! Tusen takk, Susann-Kristin!

Jeg er litt emosjonell akkurat nå. Følelsene svirrer rundt i meg som en tornado. Jeg har lest mye rundt om kring, og sitter igjen med en følelse av urettferdighet. Jeg kan kanskje si at jeg er inspirert av Ida’s innlegg, men egentlig handler det mest om tankene jeg sitter igjen med etter å ha lest litt om hvordan folk som nå står meg nærme, har det.

Jeg har lett for å gråte. Jeg har lett for å svartmale min egen verden, kanskje mer enn jeg burde. Jeg har lett for å se ting på den negative siden i stedet for den positive og jeg tåler kanskje lite. Det har skjedd mye i livet mitt, det har det – men likevel føler jeg en så utrolig stor smerte over å ikke kunne hjelpe andre som sitter med en større og kanskje ikke engang sammenlignbar smerte. Jeg blir fort glad i folk. En egenskap jeg alltid har hatt. Det kan slå ut alle veier, men heldigvis som oftest til det positive. Jeg putter menneskene som står meg nærme som små perler i hjertet mitt og lar de få bli. Perlene mine er utrolig fine, og jeg vet jeg har valgt dem ut med omhu. Jeg vet det er en grunn til at perlene som er i mitt hjerte er der.

Når du da sitter igjen og ikke kan klemme, ikke kan hjelpe og ikke kan nå ut til perlene dine – da gjør det vondt. Du føler deg plutselig veldig liten, og kanskje litt flau over tanken på at du noen gang har syntes mer synd i deg selv enn det du burde ha gjort. Du kan ikke engang veie dine egne følelser opp mot perlenes. Det er ikke sammenlignbart. Smerten dems er svart, tung og vanskelig å sette seg inn i. Du skulle ønske du kunne bedt dem sende deg en del av den, slik at du kunne forstå bedre. Være der på en bedre måte og ikke bare virke som en overfladisk person som kun prøver å si positive ting som du vet ikke hjelper.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne sende klemmer. Ordentlige klemmer. Slike klemmer som man vet er mer enn en klem. Slike klemmer som har følelser, medlidenhet og forståelse. Jeg har så lyst å gi det. Det er det minste jeg kan gi. Jeg er engstelig og redd for å trø feil. Si noe jeg ikke bør si. Jeg er blitt så utrolig glad i disse perlene mine og jeg kjenner at jeg graver dem lengre og lengre inn i hjertet mitt for hver dag som går.

Jeg vil at dere skal ha det bra og at dere skal vite at jeg prøver mitt beste, selv om jeg er ny i gamet!

Jeg som skulle være så flink å fortelle dere litt om forløpet på denne slankingen min. Nå er det lenge siden dere sist har fått innblikk i den siden av livet mitt, så da er det vel på tide å fortelle litt om hvordan det går?

Jo, ting går jo. Det gjør de. Likevel har kroppen min bestemt seg for å oppføre seg teit mot meg den uken her og den siste uka som har vært. Jeg har spist riktig, trent og gjort alt jeg skal, men vekta flytter seg saktere og saktere nedover. Jeg er nå på uke 8 og har gått ned litt over 8kg tilsammen, men synes det skulle gå fortere enn to uker å ta av seg en kilo. To uker?! Det er litt kjedelig ettersom det har gått så fort i starten. Jeg trøster meg med at tante rød har en liten finger med i spillet. Ante dere det jenter? At vi faktisk legger på oss et par kilo med vann under hver enste månedlige besøk? Forsvinner når det er over, så klart – men veldig lite morsomt når du faktisk veier deg hver uke.

På en annen side føler jeg meg veldig bra. Jeg gruer meg ikke lengre til å kle på meg i redsel for at det skal være for trangt. Jeg har mer energi enn tidligere og har absolutt ikke behov for søtsaker. Ja, jeg vet det høres helt utrolig ut, men det er faktisk sant. Etter så lang tid uten det store inntaket av sukker jeg hadde før, har kroppen min blitt vant til det. Den roper ikke etter sjokolade og smågodterier lenger. Den roper heller etter mat. God, sunn og vanlig mat. Det er en god følelse å ha. Det er godt å ikke sitte å kjempe mot søtsuget som vil løfte seg fra sofaen og bare ta deg med en liten tur på butikken for å kjøpe noe ekstra godt.

Jeg spiser ofte, og noen av dere har spurt litt om hva jeg spiser. Egentlig kan jeg lett ramse opp en typisk dag for dere:

Frokost: (220kal)
1dl havregryn
1,5dl ekstra lett melk
1 ss rosiner

Alternativt:
2 grove brødskiver (60g)
10g lett margarin
30g magert pålegg.

Mellommåltid:
1 frukt

Lunsj: (330kal)
3 grøve brødskiver (90g) 
Magert pålegg (45g)
15g lett margarin
Et glass ekstra lett melk

Alternativt:
Salat med magert kjøtt.

Mellomåltid:
Et knekkebrød med magert pålegg

Alternativt:
1 beger skyr eller en banan

Middag: (600kal)
225g rent kjøtt eller fisk( kylling, biff, svinekjøtt, karbonadedeig, laks, torsk.. you name it)
150 fullkornsris (pasta, potet..)
1dl Saus uten mye fett (Droppes om det ikke trengs.. kan være sweet and sour, kesam, tacosaus…) 
Grønnsaker/Salat

Mellommåltid:
1 frukt

Kvelds (220kal)
Samme som frokost, ca.

I tillegg skal det nevnes at jeg drikker veldig mye vann og har kuttet vekk alt av sukkerholdige drikker.

Så er det jo trening da. Jeg begynte med å sykle ca 3 ganger i uken, pluss. Sykler ca 25 minutter på de fine treningsyklene på SATS, for så å trene styrketrening i en halvtimes tid på apparater. Det var veldig slitsomt til å begynne med. Jeg gruet meg til hver eneste treningstime. Det var fælt å trene opp en så laber kondisjon som det jeg hadde.
Nå er jeg ikke supertrent nå heller, men ting har begynt å gå lettere. Jeg sykler fortere enn det jeg gjorde i begynnelsen og kan øke intensiteten litt mer enn før. Styrketreningen går også lettere og jeg har sluttet å være konstant stiv og støl i armer og bein.
På tirsdag bestemte jeg meg dermed for å satse på en saltime. Jeg skrev meg på listen og gikk igjen nervøst opp til SATS. Jeg hadde meldt meg på gul time. (Disse skal være de enkleste.) En såkalt “stram opp-time”. Da musikken startet og vi var igang gikk det helt greit. Men da vi var kommet ca 20 minutter ut i timen, trodde jeg seriøst at jeg skulle dø. Kroppen min var sluttet å jobbe med meg. Jeg var på vei til å gi opp. Etter 40 minutter til var timen over. Jeg klarte det, og til og med livet i godt behold. Denne timen skal skrives inn på timeplanen. Dette trengte jeg!

Vel, nå vet dere litt mer. Det går bra og det går nedover. Det går ikke like fort som i starten, men det går hvert fall ikke oppover. And that is all that counts!

Å få lage gaver til andre mennesker er en utrolig herlig følelse. Jeg føler meg heldig og samtidig en smule utvalgt når folk velger å kjøpe en tegning av meg for å gi til sine kjæreste. Jeg ser på det som et privilegium og synes enda der er rart å leke med tanken på at mine tegninger faktisk henger på andres vegger. I stua, på soverommet og kanskje på badet? Bildene mine? Jeg er så stolt av meg selv. Og jeg sier det oppriktig. Fuck janteloven, jeg har fått til noe som jeg har ønsket meg siden jeg var liten jente. Jeg tegner og skaper for andre og folk liker det så godt at de lar det pryde veggen dems. Jeg er og blir stolt av meg selv for det!

Dette bilde er av Marie Cecilie. En herlig jente på 23 år som skriver bloggen MyHeartBeating. Bloggen hennes er sterk og følsom. Marie tar deg med på både oppturer og nedturer i livet sitt og har mye å fortelle når det kommer til psykisk helse og andre såre ting som dette samfunnet enda sliter med å forstå seg på. Bloggen hennes er ærlig og treffer deg rett inn i hjertet. Har du ikke vært der og trenger noe mer å lese om enn sminke, sko, klær og fredagsfyll – bør du ta turen.

Marie ville ha tegnet et bilde av seg selv som hun vet at mannen hennes setter pris på. Jeg må si jeg synes det er usannsynlig modig og ikke minst utrolig KULT gjort å la meg tegne et slik bilde av henne – for ikke å snakke om at jeg nå får lov til å vise det til alle dere også. Dessuten ser hun jo smashing ut!!

Siden orginalbildet er gammelt og mørkt, var det fint med en liten oppfrisking. Tegningen er både større og mer detaljert enn orginalen. Utfordrende, men veldig veldig gøy. Ikke minst er det gøy å finne en mail i innboksen fra en superglad Marie. Jeg elsker når folk blir fornøyde med det jeg gjør.

Nå er det lenge siden sist tegnepost, så jeg er litt spent på å høre hva dere synes? Har jeg enda tegnegrepet? ;)