Perlene mine.
Jeg er litt emosjonell akkurat nå. Følelsene svirrer rundt i meg som en tornado. Jeg har lest mye rundt om kring, og sitter igjen med en følelse av urettferdighet. Jeg kan kanskje si at jeg er inspirert av Ida’s innlegg, men egentlig handler det mest om tankene jeg sitter igjen med etter å ha lest litt om hvordan folk som nå står meg nærme, har det.
Jeg har lett for å gråte. Jeg har lett for å svartmale min egen verden, kanskje mer enn jeg burde. Jeg har lett for å se ting på den negative siden i stedet for den positive og jeg tåler kanskje lite. Det har skjedd mye i livet mitt, det har det – men likevel føler jeg en så utrolig stor smerte over å ikke kunne hjelpe andre som sitter med en større og kanskje ikke engang sammenlignbar smerte. Jeg blir fort glad i folk. En egenskap jeg alltid har hatt. Det kan slå ut alle veier, men heldigvis som oftest til det positive. Jeg putter menneskene som står meg nærme som små perler i hjertet mitt og lar de få bli. Perlene mine er utrolig fine, og jeg vet jeg har valgt dem ut med omhu. Jeg vet det er en grunn til at perlene som er i mitt hjerte er der.
Når du da sitter igjen og ikke kan klemme, ikke kan hjelpe og ikke kan nå ut til perlene dine – da gjør det vondt. Du føler deg plutselig veldig liten, og kanskje litt flau over tanken på at du noen gang har syntes mer synd i deg selv enn det du burde ha gjort. Du kan ikke engang veie dine egne følelser opp mot perlenes. Det er ikke sammenlignbart. Smerten dems er svart, tung og vanskelig å sette seg inn i. Du skulle ønske du kunne bedt dem sende deg en del av den, slik at du kunne forstå bedre. Være der på en bedre måte og ikke bare virke som en overfladisk person som kun prøver å si positive ting som du vet ikke hjelper.
Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne sende klemmer. Ordentlige klemmer. Slike klemmer som man vet er mer enn en klem. Slike klemmer som har følelser, medlidenhet og forståelse. Jeg har så lyst å gi det. Det er det minste jeg kan gi. Jeg er engstelig og redd for å trø feil. Si noe jeg ikke bør si. Jeg er blitt så utrolig glad i disse perlene mine og jeg kjenner at jeg graver dem lengre og lengre inn i hjertet mitt for hver dag som går.
Jeg vil at dere skal ha det bra og at dere skal vite at jeg prøver mitt beste, selv om jeg er ny i gamet!
6. mai, 2010 klokken 15:16
Så flott innlegg! Verden er urettferdig. Vi kommer aldri til å kunne oppleve ting likt uansett hvor mye vil ha “lik fordeling”. Men trenger man alltid å forstå for å være der for noen? Jeg tror ikke det. Ofte holder det å bare vise omsorg og at man bryr seg, slik du gjør.. Noen ganger holder det kanskje tilogmed å si “Jeg er her for deg” .. Det er de små gledene i livet som er de største!
6. mai, 2010 klokken 15:19
GLASSKÅR:
Godt poeng! Noen ganger føler man seg kanskje mer hjelpesløs enn det man egentlig er..
6. mai, 2010 klokken 15:20
Kjempekoselig innlegg. Du prøver å forstå, du vil forstå og du vil hjelpe. Det er hjelp og forståelse i seg selv, i mine øyne. Du viser at du bryr deg og det hjelper så utrolig mye.
6. mai, 2010 klokken 15:38
Er ikke du bare søt og herlig?? <3
Nå fikk du meg til å gråte.
Det viktigste i mine øyne er å bare vær der, vet ikke om du leste kommentaren jeg skrev til Ida i hennes innlegg? Det å vite at man har venner, nære venner – selv om de bor langt unna – føles innmari godt. Det hjelper meg (oss) til å ikke gi opp. Vi vet at vi er elsket, selv om vi har det vondt og vanskelig – og innimellom forbanner verden. Selv om vi av og til "glemmer" at noen bryr seg, så vet vi det innerst inne likevel – fordi slike som deg, Gudrun, er så flink til å fortelle det <3 Og det er gullverdt – det hjelper oss i å kjempe videre.
Jeg er stolt av å være en av dine perler (for et fint navn på oss forresten <3) ! Jeg har blitt innmari glad i deg, vennen – og du har fått en plass i hjertet mitt du også. <3
(æsj, nok sipping, nå må jeg fortsette å rydde. Så tar jeg med meg innlegget ditt og kommentaren din på bloggen min, gjemmer det i hjertet mitt – og forsøker å huske at du alltid bryr deg og er glad i meg<3)
6. mai, 2010 klokken 16:07
Ingen kan kreve mere av deg enn at du er der for dem, på din måte – med dine grenser :)
Jeg tror at så lenge du viser at du er der, og at du bryr deg, så er det mere enn bra nok. Man kan ikke fikse andres problemer, og man kan ikke bære smerten for dem. Dessverre og heldigvis? :)
Ellers må jeg si som Glasskår, man må ikke nødvendigvis forstå bakgrunnen bak smerten for å være der for andre. :)
6. mai, 2010 klokken 16:18
Du er så fin Gudrun. Sånne innlegg funker like fint som klemmer, syns nå jeg :)
6. mai, 2010 klokken 16:19
Dine venner er kjempe heldige som har en som bryr seg slik du gjør, og det viktigste noen kan gjøre for andre er å bare være der. Man trenger ikke si noe, bare vær der.
6. mai, 2010 klokken 17:12
Du er så nydelig<3 Og du er en av de aller fineste perlene i samlingen min, det er jeg overhodet ikke i tvil om, selv om jeg bare har møtt deg noen få timer.
6. mai, 2010 klokken 18:55
Du er den herligste personen jeg vet om!! Kunne ønske jeg fikk kos av deg hver dag! :) Vi er så like i tanker, følelser og omsorg. Du beskriver hvert fall akkurat slik jeg tenker. Er så glad i deg! <3
6. mai, 2010 klokken 20:03
love u
6. mai, 2010 klokken 20:08
Er så hjertens enig. Når mine nærmeste har det vondt, får jeg så utrolig vondt selv. Får en utrolig følelse av frustrasjon, over at jeg ikke kan hjelpe, og ikke gjøre det bra igjen. Om og om igjen sier jeg ordene jeg vet så godt at ikke hjelper. Jeg bare føler for å si det allikevel, selvom det muligens kan bli irriterendes over tid. Det er så vanskelig å se sånt! Vanskelig å føle man ikke kan gjøre annet enn å stå å se på, og håpe på at det blir bedre for din kjære.
6. mai, 2010 klokken 20:26
nydelig skrevet kjære deg, =) flink du!
6. mai, 2010 klokken 20:47
<3 nydelig og ærlig.
som jeg sa til ida at ofte er man trolig mer til hjelp enn man tror. samt at man har lov å tenke at idag er faktisk ikke ålreit for meg selv om man kanskje ikke er den som sitter i d dypeste hullet og ikke kommer opp, så har man lov til å ikke ha det bra innimellom..
jeg syns det er viktig at man ikke skal føle dårlig samvittighet bare fordi det finnes andre som har det verre, man kan rett og slett ikke være ok hele tiden.
6. mai, 2010 klokken 21:00
Nydelig innlegg <3
Selv har jeg fått en sånn klem som er mer enn bare en klem i dag. Det trengtes og det gjorde godt. Samtidig så kjenner jeg meg igjen i det du skriver også: det er mange rundt meg som jeg ønsker å hjelpe, å klemme. Men jeg er redd for å gjøre det feil, og jeg er litt for sliten av mine egne problemer til å ta tak i andres. Så får jeg dårlig samvittighet. Men det hjelper ingen, så derfor forsøker jeg å være positiv – kanskje hjelpe meg selv først for en gangs skyld, så blir jeg også forhåpentligvis bedre skikket til å hjelpe andre senere :)
7. mai, 2010 klokken 18:29
Nydelig innlegg! Og jeg kunne også ønske jeg fikk klem av deg hver dag, for å være ærlig tror jeg ikke jeg har møtt noen som er så god å klemme på som deg! :D Hihi, nå hørtes jeg litt merkelig ut – men jeg mener det!
Takk for koselig kommentar! Jeg har nemlig savner deg litt ;) <3 God helg fine Guðrún :)
7. mai, 2010 klokken 21:30
sv// Takk Gudrun, du er god <3
jeg er veldig glad for dine gode ord, det hjelper veldig – det skal du vite. <3
Det er bare slik jeg føler det, innimellom. :/
8. mai, 2010 klokken 04:28
Åh, ILU!
<3
Du er like flink til å sette ord på ting du også, Gudrun. Du er herrrrrrlig!
8. mai, 2010 klokken 12:24
Du er utrolig flink!
9. mai, 2010 klokken 17:17
sv// Kjære Gudrun, jeg vet du gjerne vil være her for meg, og det er du! Selv om du bor langt unna. Bare det at du bryr deg, betyr så mye for meg <3
Mange ganger tenker jeg "Hva har JEG gjort for å fortjene dette?" – andre ganger er jeg helt sikker på at jeg fortjente det.. :/
9. mai, 2010 klokken 20:25
Jeg er glad i deg Gudrun! Du er et nydelig menneske <3
31. mai, 2010 klokken 22:38
[...] Spennende å følge med på bryllupsferden og svangerskapet hennes. Beste innlegg: ~Gudrun – Perlene mine ~Ina – Mitt vekttap ~Karianne – Kjære Bumilia Nevrosa ~Joakim – Jeg skal faen [...]