Bildet er hentet fra google, men fikset litt på av meg.

Fredag hadde Espen bursdag. Det var 26 grader ute og solen skinte fra skyfri himmel. Etter et langt bad, tok jeg på meg noen lette sommerklær og tuslet opp på Storo Storsenter, rett oppi veien. Mannen må jo få bursdagsgave og jeg var allerede sent ute. Jeg hadde såvidt tenkt meg ut en gave mens jeg gikk oppover. Espen trenger alltid nye klær, og siden det begynner å bli varmt i luften, rappet jeg med meg en dongerishorts, en t-skjorte, solbriller og et belte fra Diesel. Pakke ferdig. Mission done!

På vei tilbake gikk jeg forbi Vero Moda. Jeg stoppet opp i noen sekunder og ble seende på en kjole. En blomstrete, kjempesøt kjole. Den ropte på meg. Jeg gikk nærmere og tenkte med meg selv at dette er første gang jeg er på Vero Moda på mange år. Jeg hadde gitt opp å prøve å finne klær i den butikken. Ingenting passet meg. Noe sa meg at jeg bør snu. At jeg kom til å bli skuffet, men jeg gikk likevel videre. Jeg fant frem kjolen i størrelsen under den  jeg pleide å bruke og bestemte meg for å nappe med meg en av størrelsen under det igjen også. På prøverommet var den første kjolen for stor. Jeg fikk sjokk. Noe er for stort på Vero Moda? Jeg smilte med meg selv og trakk på meg kjolen i enda en størrelse under. Den satt som et skudd. Den var perfekt. Alt jeg trengte nå var en jakke. I det jeg trippet ut av prøverommet la jeg øynene på en kort liten dongerijakke. Perfekt! ”Jeg skulle gjerne hatt den der i samme størrelse som den kjolen her,” sa jeg vennlig til dama som jobbet rundt i butikken. Hun plukket den ned for meg og jeg prøvde den på samme sted. Den passet! Enda en glede denne dagen. Jeg betalte med god samvittighet. Jeg var storfornøyd med kjøpet og gledet meg til kvelden som skulle komme.

Etter et bad og litt pynting, dro jeg sammen med Espen til Ullevål. Der ventet resten av gjengen fra FastHost. FastHost er bedriften Espen jobber i. Den som følte seg mest heldige av alle i gjengen var nok jeg, som var helt overlykkelig over å få være med. I det vi entret Ullevål så jeg grinende jenter stå å rope i det de så Green Day stå på scenen da de passerte. Folk var ville. Vi gikk videre inn mot VIP området. Ja for vi hadde ikke blitt invitert på noen vanlig konsert vi, -nei vi skulle ha vår egen lounch hvor vi blant annet skulle spise en treretters middag.

Da vi etter en kort kø hadde fått VIP-billetten i hånden kjente jeg magen hoppe litt. Jeg var så spent. Faktisk så følte jeg meg som en prinsesse. Prinsessefølelsen ble heller ikke mindre da jeg tråkket inn på rommet hvor vi skulle befinne oss. Her stod det et stort bord dekket med hvit duk, glass og alt det som trengtes for en real fest. På bordet sto det også drikke av alle slag. Det hele luktet luksus. Bak to store glassdører, rett bak bordet var tribunen. Her hadde vi sitteplasser mens vi så utover et hav av folk. Det skal faktisk ha vært hele 25 000 mennesker på Ullevål den dagen. Jeg følte meg ikke mindre kongelig i det jeg så folkemengden virre seg sammen og presse seg opp mot scenen. Her stod jeg, med ølen i hånden og med god utsikt. Bak meg hadde jeg et nydelig rom og toalettet rett bort i gangen. Folk så opp på oss og jeg så til bake. Jeg måtte nesten vinke litt. Så utrolig var det.

Til forrett spiste vi krabbe. Jeg trodde jeg ikke likte krabbe. Har et minne fra en familiesammenkomst lengre tilbake i tid, hvor jeg fikk servert krabbe. Den gangen ble jeg bare kvalm. Men denne krabben, den smakte fantastisk. Det smakte faktisk bare nydelig. Forretten var heldigvis ikke for stor. Så jeg følte fremdeles at jeg ikke hadde vært så veldig usunn, selv om jeg hadde bestemt meg for å gi totalt faen. Da hovedretten ble servert var det oksefilèt med rødvinssaus og potetmos. Enda et sunt måltid tenkte jeg og vurderte med øynene at kjøttbiten jeg hadde fått ikke kunne være noe særlig mer enn det jeg skal ha, 150g. Hurra for det! Til dessert fikk vi servert en liten jordbærterte med jorbærsaus til. Den smakte fantastisk. Og jeg kjente samvittigheten ta meg. Selv om den ikke var så stor, lot jeg en liten bit ligge igjen. Bare siden samvittigheten sved. Men nå skal jeg fortelle dere en ting til. Den samvittigheten, den kan drikkes bort. Etter et par øl var jeg allerede godt igang. Jeg brydde meg ikke lenger. Jeg slengte innpå med både det ene og det andre uten å tenke meg om. Det var tross alt bursdagshelg og Espens 25års dag.

Foto: Deewoo

Da Green Day entret scenen ble stemningen ute helt vill. Vi reiste oss fra bordet, midt i maten. (Dette var vel ca mellom hovedretten og desserten.) Det var et helt fantastisk syn som møtte meg. Jeg så Green Day LIVE på scenen med hylende fans rope som ville rundt hele plassen. Armene til tusenvis av mennesker veiet frem og tilbake som ormer som slang seg mot hverandre fra side til side. Showet var utrolig. Musikken var herlig og jeg klarte ikke å holde munnen igjen da de gode gamle slagerne ble spilt. Jeg sang meg sår i halsen. Jeg hadde det fantastisk. Prinsesse med øl i magen, fritt med drikke, do rett bak meg og Green Day rett foran meg. Kan dere tenke dere?

Foto: Deewoo

Da konserten var over, hadde Espen glatt vunnet drikkekonkurransen han hadde gående med en annen kar i gjengen. Han var drita, mildt sagt. Lykkelig og drita full. Etter litt frem og tilbake, bestemte vi oss for å dra hjem til oss. Hos oss skulle vi nemlig ha nash. (La meg ha det sagt at det er første gang jeg har nash hjemme hos hos og jeg følte meg superstressa over rotet jeg vet lå hjemme.) Heldigvis ble også besøket til oss vellykket. Gitarspill og sang til laaaangt på natt. Jeg skal love dere at dett er en kveld jeg ikke kommer til å glemme. Den kommer til å tas vare på i hodet mitt for alltid. For en herlig bursdagsfeiring!

En sliten Gudrun etter en lang og vellykket kveld.