Jeg har vel egentlig hatt tanker om å skrive dette innlegget lenge, men aldri helt fått det ned til fingertuppene. Hvorfor? Jo, for dette er et tema som det blir gjort narr av og til og med et tema som kan hisse den rette opp. Derfor tenkte jeg egentlig bare å dele litt tanker rundt temaet. Personlige meninger her, kan kanskje treffe noen litt feil, men jeg er likevel svært spent på hva dere synes rundt saken. Alle har sitt og si, det er jeg sikker på – så ikke vær redde for å legge igjen noen saftige meninger i kommentarfeltet under.

Helt siden du har vært liten har det fanget deg. Det du ikke forstår. Det du aldri vil få svar på. Du blir drevet av en nysgjerrighet mot det som ikke fins. Det du ikke ser. Du blir drevet mot energier og du reagerer også på de dårlige. Du aner ikke hva der er snakk om, men du kan lett kjenne på deg om noen vil deg godt eller vondt. Du kledde deg opp i laken, latet som du kunne fly rundt og skremme alle. “BuHUUUHooo,” ropte du mens lakenet ble slept etter deg i det du løp. Du ville vite mer om det unaturlige. Foreldre fortalte deg historier om alver og troll, helter, prinsesser og prinser. Du hørte skumle spøkelseshistorier rundt bålet mens du satt på leirskolen. Du ble så skremt at du ikke fikk sove, men elsket egentlig spenningen. Du kunne jo ikke bare GÅ liksom, haaaloo?

Senere forstår du litt mere forskjell på fantasi og virkelighet. Spøkelseshistoriene skremmer deg ikke like mye lenger, men du kan fremdeles kjenne et stikk i magen når du går ute i den bekkmørke natten. Du liker enda spenningen i ting som ikke er virkelige. Det interesserer deg at folk forteller deg uforklarlige historier livet igjennom. Folk som har opplevd unaturlige ting uten forklarlige løsninger. Vi snakker det fort bort og tenker ikke mere på det. Ikke nok med det så har vi bestemt oss for at verden er den vi ser med de øynene vi har. De øynene som faktisk ikke er så utrolige som vi tror. Øynene våre kan ikke se alt. Øynene våre kan bare se en viss mengde. Øynene våre har bare et vist antall sanseceller og slik er det bare. Ikke heller hører vi alt. Det samme gjelder nemlig ørene. Alt er rangert. Vi må kunne sette oss inn med at mennesket ikke er verdens beste vesen bare fordi vi er intelligente. Ørnen har bedre syn enn deg, hunden har bedre hørsel. Bien ser blomstrene på et annet vis enn deg. Derfor må vi slutte å tro at det vi sanser er absolutt, for det er det ikke.

Du vet ikke helt hva du skal tro. Du er logisk. Du er vant til å forstå verden slik som du ser den. Den boksen du lever i, er den boksen du lever i. Du er enda nysgjerrig og har enda ikke svar på alle spørsmålene dine. Du vrir deg lenge ved tanken på hvordan vitenskapen høres helt korrekt ut. Så er det det da. Vitenskapen har vi skapt, vi har forsket, lett, slått sammen to pluss to og kommet frem til hvordan det mest sannsynlig måtte ha vært og hva som mest sannsynlig skal være. Det vi glemmer å tenke på er at vitenskapsmenn er like menneskelige som deg og meg. Ergo, hva blir rett? Det må da finnes noe mer enn oss?

Det blottes for hele verden. Medium som snakker med de døde. De snakker med mennesker og når frem til deres avdøde kjære. Du synes det er spennende. Du liker slike programmer ganske godt, for de gir deg en liten tro på at det du føler er rett kanskje muligens kan være sant. Om ikke annet er du tatt av spenningen, den som rev deg med i starten. Lysten til å finne ut av en gåte. En vanskelig gåte. Du har kjent det på deg og du tror du vet det finnes, men synes det fremdeles er vanskelig å snakke om. Vi latterliggjør jo Snåsamannen, vi latterliggjør medium og andre som påstår å forstå mer enn oss.

Logikken har lett for å slå inn igjen. Noen mennesker kan lese andre bedre. Noen mennesker kan beherske kroppspråk på en slik måte at de kan lure deg trill rundt. De kan lese deg som en åpen bok. Vite hvordan de skal grave til å treffe rett. Dessverre er det vanskelig å skille mellom det uforklarlige og bløff når man vet at mange mennesker jobber som medium, men egentlig bare er vanvittig gode menneskekjennere.

Du tygger stadig på spørsmålet. Her stemmer ikke èn pluss èn lenger. Det er akkurat som om verden er delt i to. De som tror og de som ikke tror. Vitenskapsmenn og fritenkere. To helt forskjellige grupper, som tror på det samme helt i utgangspunktet. Begge grupper stiller fremdeles spørsmål om hvem vi er og hva som skjer etter vår død. Du lurer fremdeles så utrolig. Hva er det som faktisk skjer. Hvorfor er det noen som blir igjen? Er det noen?

Hva tror du?

Da jeg kom for å besøke mamma, var jeg så heldig å få spandert på meg en frisørtime. Jeg skulle endelig få lov til å piffe meg litt opp, noe som var svært etterlengtet etter mange måneder uten stelling av håret mitt. Nå som noen kilo var av, skulle det bli ekstra godt å sette seg i frisørstolen.

Timen var allerede klokken halv ni dagen etter ankomst. Jeg følte meg passe ør i toppen da jeg kjørte trøtt som et esel til frisørsalongen. Dama som skulle klippe meg heter May og er en god gammel “slager” på salongen. Henne visste jeg at jeg kunne stole på. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk beskjeden om at mye hår måtte vekk. Jeg greier alltid å slite ut håret mitt. Jeg lar det alltid vokse og gro, og er alltid for dårlig til å stelle med det.

Jeg gav May frie tøyler og lot henne gjøre som hun ville. Det eneste jeg ba henne om, var å klippe etter håret mitt. Ikke klipp en frisyre jeg kun kan bruke etter en time med rettetanga. Hun forstod fort da jeg mente da hun så alt fallet i håret mitt. Det tok ikke lange tiden før vi var igang. May ville sette en mørk farge i bunnen av håret mitt, med en lysere topp øverst. Fargene plukket hun ut etter øynene mine og jeg følte meg som en prinsesse der jeg satt i massasjestol med en kopp kaffe i den andre hånden.

Etter et par timer i stolen var jeg fiks ferdig. Resultatet ble fantastisk. Jeg har alltid hatt vanskelig med “fallet” i håret mitt, men nå synes jeg at håret mitt ser bra ut nesten uansett. Farger fremhever øynene mine og jeg føler at den kler meg. Jeg er veldig fornøyd!

Takk til en flink May og en supersnill mamma!

Gårdagens middagsmat. Grillspyd med rødløk, tomat, paprika, sopp og marinert kalkunfilèt.

Jeg har både gruet og gledet meg til å komme meg hjem til gode gamle rutiner. Det har vært deilig å være på ferie. Jeg har nemlig hatt en ferie hvor jeg har hatt ferie fra alt. Jeg har hatt ferie fra trening, ferie fra regelmessig mat og ferie fra null sukker. Denne uka her har jeg virkelig bare levd i nået og ikke brydd meg så stort om hverdagen hjemme i Oslo.

I går begynte en ny uke. Jeg er hjemme i min egen sofa. Jeg er hjemme til det gamle. Hjemme til rutiner. Hjemme til lite og gjøre og ikke minst hjemme til slankeopplegget mitt igjen. I går satte jeg gassen på igjen og bestemte meg for å møte den store skumle vekten. Jeg var sikker på at jeg hadde lagt litt på meg den uka her, men jeg har faktisk stått i ro. Fantastisk. Da er jeg fremdeles 17 kg lettere og klar for 15 kg til.

Ingenting er så ille at det ikke er godt for noe. Jeg gleder meg til å føle meg sunn og rask igjen. Trening gir så mye overskudd. Jeg har store planer om å hoppe rett på en saltime i dag, bare for å komme skikkelig igang. Ferien er over, regnet er på besøk og jeg er topp motivert!

 

Det har vært noen travle dager den siste uken. Vi har nemlig vært på ferie. 8. juli reiste vi hjem til Sortland for å besøke mamma og familien. Dagene har gått fort, så utrolig fort. Vi har nesten ikke hatt tid til noe annet enn å bare være på ferie og kose oss. Det kaller man virkelig en vellykket tur, gjør man ikke? Jeg har egentlig flere sider jeg kunne ha skrevet, men velger å oppsummere det hele litt kort. I stedet skal jeg florere dette innlegget med bilder. Bilder er alltid mer morsomt enn tekst.

Vi har gått på fjellet i Tromsø:

Vi har kjørt rundt hele Vesterålen:

Vi har fisket ekte lofot-torsk i Henningsvær:

Vi har sovet i telt i stormvind og regn:

Vi har sett på alle slags havdyr på Lofotakvariet:

Vi har sovet på et nydelig bryggehotell i Henningsvær:

Vi har sett på det nydelige huset som mamma og co driver og bygger:

Vi har vært i en uværshule som skal skjerme for været:

Vi har hilset på et ivrig lite tantebarn:

Vi har besøkt Nyksund, som er et fraflyttet fiskevær i Vesterålen:

Vi har koset med tre store katter:

Vi har kjørt mye tur og tatt fergen:

Vi har fisket sei til middag og kost med vakre islandshester:

Vi har vært på nydelige Bleik og gått på den fine stranda sammen med venner:

Vi har vært på Andenes og besøkt Christina:

Vi har sett på den nydelige middnattsolen:

…og har generelt hatt en fantastisk fin ferie!

Fant så klart ikke noe bilde av mine andre kjøp, men jeg lover å ta kameraet opp og knipse noen bilder av dem og etterhvert.

I dag våknet jeg med feil fot. Det er så kjedelig med slike dager. Du kjenner bare surkenheten ta deg i fra første steg ut av sengen. Jeg var pottesur rett og slett og sikkert ikke noe særlig hyggelig å ha med å gjøre. Etterhvert som jeg hadde fått surket litt til og fått litt kos av Espen, ble det hele bedre og jeg bestemte meg for å stikke ut sammen med en venninne ned til byen.

Det er lenge siden jeg har shoppet skikkelig. Som dere sikkert fikk med dere, kjøpte jeg meg et par kjoler til bursdagen min, men i dag slo jeg skikkelig på stortromma. Med meg hjem hadde jeg tre poser fulle av klær. Ikke nok med det. Jeg gliste fra øre til øre. Dere skjønner, i posene hadde jeg ikke bare klær, men klær jeg har ønsket meg lenge. Klær jeg ikke kunne bruke før. Blant annet kjøpte jeg meg et midjelivskjørt. Et tettsittende ett! Det verste av alt var at det faktisk så bra ut på. Hurra for en følelse. Hipp hurra jeg blir så glad.

I tillegg til skjørtet kjøpte jeg meg en sånn skikkelig classy detektivkjole i svart, en “kosebukse” i dongeri, en dongerikjole, en blondetopp, en blomstertopp og undertøy. Jeg elsker å være jente noen ganger altså. Og i helgen skal jeg pryde meg i de nye antrekkene mine. Gleder meg!

 

De siste dagene har vært travle. Jeg har hatt besøk av pappa, noe som har vært svært trivelig. Det er alltid så godt å se smilet hans og klemme han når jeg ser han.

Selv om dagene har vært bra, endte helgen min i dramatikk. Jeg våknet opp sent på søndag etter en relativt fuktig natt sammen med gode venner og følte meg slapp. Da jeg så meg selv i speilet ser jeg grunnen tydelig. Utslettet har nådd meg opp til ansiktet og hele kroppen min er rødflammete. Jeg er sliten og bestemmer meg for å sove litt til. Da jeg igjen våkner er ikke ting blitt bedre, men enda verre. Jeg kjenner meg helt strekt i huden. Det gjør vondt å røre på hodet og det klør og svir over hele kroppen. Nå er jo jeg blitt vant med dette utslettet, (som de enda ikke har funnet ut hva kommer av) så jeg bestemte meg for å sette på en film og bare slappe av på sofaen.

Da klokken nærmet seg midnatt, gikk det ikke lenger. Jeg kjente meg tungpustet. Jeg kunne kjenne at utslettet var kommet på innsiden av halsen min. Espen ble med meg ned på legevakten, hvor jeg fortalte ting som det var. Grunnet mye å gjøre, ble vi bedt om å sette oss for å vente. Jeg kjente det tetne mer og mer til i halsen mens jeg satt på den harde stolen. Jeg kjente meg svimmel, varm og dårlig. Det var da jeg skjønte at nå måtte det skje noe fort. Jeg reiste meg og tok kontakt med den første sykepleieren jeg så. Jeg fortalte ting som det var og hun så ut til å få fart på stompen! Hun holdt meg i hånden for å støtte meg, mens jeg gikk svimmel sammen med henne inn til legen. Ting skjedde utrolig fort. Plutselig var jeg inne på et akutt- rom og måtte legge meg på en benk omringet av mennesker i hvite frakker. I armen ble jeg straks stukket med en sprøyte adrenalin, mens blodtrykket mitt ble målt. I hånden ble jeg også stukket og etter noe som jeg tror var mindre enn ti minutter pustet jeg fint igjen. Jeg var livredd.

Etter prat med lege, mere medisiner og enda fler stikk, fikk jeg beskjed om å legge meg å slappe av. De ville ha meg til overvåkning. Der lå jeg da sammen med Espen som var der og gjorde det hele så mye bedre.

Noen timer senere kommer legen igjen inn og sier at dem vil ha meg til observasjon over natten. Jeg følte meg såpass mye bedre da at jeg ba om å få dra hjem. Med meg fikk jeg resept på både det ene og det andre sånn i tilfelle dette skulle skje igjen.

Det er første gang jeg har vært så redd. Det å ikke få puste er så ekkelt. Jeg håper og ber om at de snart finner ut hva det er som feiler meg. Sånn her kan jeg bare ikke ha det!!!

Det er ikke like enkelt alltid å sette ord på ting.Du tenker en tanke, tenker den om igjen og kanskje en gang til. Du dveler med tanken på å få den ned på papir, men greier likevel ikke få det til å skje. Du tenker en tanke vest, en tanke øst, en tanke hit, en tanke dit. Du ender opp i et tankekaos. Et kaos fullt av liv, fullt av følelser, fullt av virrvarr sluker deg. Du tenker over det en gang til, men det stopper der. Du prøver igjen, prøver å komme deg tilbake til virrvarret, men slukes av din egen tomhet. Nå slipper noe deg inn. Dypere.

Du vet du har det i deg. Et sted som er utrygt. Et sted som kanskje ikke er der du liker og være, men som er et sted du har søkt sårbarhet til. Et sted du har blitt styrket på, et sted hvor du har blitt flinkere uten å vite hva dyktigheten kan brukes til. Du tenker som sådan at du ikke kan noe bedre. At du ikke er noe mer særegent enn de rundt deg. Du føler deg naken på den siden. Det er deg, dine uttrykk, din fantasi. Den er deg, den er vanskelig, hard og tro på. Likevel er det deg. Nakne deg, uten hemninger. Du er der du liker deg, men føler deg likevel så svak. Du kan prøve å sette gode ord på det, men du vet likevel at du ikke tørr stole på deg selv. Du har rett og slett ikke troen. Hvorfor skal nakne du være bedre enn nakne den?

Du har en tankeflukt. En stor iver etter å finne ut av hva du vil. Hvem er du? Hva er det du skal videre? Du spør deg selv hva du vil.Akkurat du. Nakne du. Hva vil du? Skal du ta steget, eller hoppe på madrassen. Skal du satse på å lande mykt og godt, eller virkelig hoppe dit du vil. Steget ovenfor. Der du vet du kan noe mer. Der du faktisk har noe å si. Der du er deg, og alle ser deg som det du er. Du har troen men er samtidig så skeptisk.

En undertrykkelse av deg selv. Du tror ikke på deg selv. Du er delt i to. Du vet hvilken vei som fungerer. Hvilken vei som er trygg, hvilken vei som kommer til å gå bra. Men denne veien er ikke deg. Du holder et hardt grep rundt de alternativene som står som sikkert for deg. Du vet du kan klare den veien som fungerer. Du har ikke stor nok troen på den andre veien.

De varter deg opp. Forteller deg at du kan. Likevel gir du ikke slipp på den indre følelsen av umestring. Du ser ikke at det du skaper er bra nok. Den nakne deg er ikke bra nok for den påkledde offentligheten. Du vet ikke spillereglene. Du følger ikke 1-2-3 oppskriften. Du vet det. Dette er deg. Det er deg naken. En naken personlighet som er redd for å avsløre sine dypeste hemmeligheter. Du elsker den og hater den samtidig.

Ord gir ikke alltid så mye mening. Ord kan bety så mye. Ord kan forklare deg noe som du tror på, men også bety så mye mer. Ordene for deg er noen andre enn ordene for meg. Du og jeg kan se på ordene med fire forskjellige øyne. Du og jeg deler kun én ting i denne sammenheng. Vi leser de samme ordene. Vi ser bokstavene svart på hvitt. Vi kan til og med lese ordene høyt sammen. Vi vil like vel alltid vite at de betyr noe annet i mitt hode enn i ditt.