©HodetMitt.no

Jeg vil aldri kunne bli kjent med den siden av deg. Det har jeg skjønt. Den er der, når jeg ser dypt inn i øynene dine, men du vet jeg ikke snakker om den. Den merker deg, både fysisk og psykisk. Den er en del av deg, men jeg vet og biter meg fast i at det ikke er den virkelige deg. Du er et sterkt menneske. Et menneske med mål i livet, et menneske som vil noe mere. Et menneske som ikke setter seg på sidelinjen og ser de andre passere. Du vil noe mer. Du vil gjøre godt for andre. Du reiser deg alltid etter å ha falt. Du er mer.

Da jeg ble kjent med deg var jeg alltid litt smålig usikker på hvem du var. Det er lett å få øye på et sterkt indre som kjemper som en hærfører kjemper for sin flokk, men samtidig ser man den lille fuglen som for all hals kjemper etter å få synge. Du er så full av mot, full av kamp. Du gir deg deg aldri og jeg tror ikke du aner hvordan vi som faktisk sitter på benken, ser på deg. Du kjemper en kamp mot et monster jeg aldri har møtt. Et monster jeg ikke vil møte, men som jeg vet eksisterer.

Du sa en gang at du liker å føle deg liten, men kjære du er alt annet. Du bærer på en utrolig kunnskap om mennesket, følelser og medlidenhet. Du står frem med dine egne feil, ærligere enn noe annet menneske hadde turt å gjøre. Du lever for at andre skal se at det er verdt det. Vet du hvor viktig det egentlig er?

Jeg kunne sikkert ha fortalt deg det. Det har jeg mange ganger tenkt på. Du fortjener å høre hva jeg tenker om deg. Hvilke følelser som sitter igjen i meg etter å ha snakket med deg og ikke minst, du burde ha hørt hvordan jeg snakker om deg til andre. Jeg er så stolt av deg – og det kan jeg love deg. Det er virkelig ikke mange jeg er stolt av. Du gjør kanskje ikke så mye tror du, men jeg kunne snakket side opp og side ned om hva du faktisk gjør. Du kjemper for mange. Ikke bare deg selv. Du lever som et forbilde, uten at du selv kan se det. Dette siden monsteret har en tendens til å presse deg ned til et nivå du ikke hører hjemme i.

Du er så mye sterkere enn du tror selv.

Endelig er en tegning ute på tegnebloggen igjen. Jammen på tide, var det ikke?

Denne tegningen har jeg tegnet på lenge og nå er den endelig ferdig. Det er alltid like godt å sende ferdige tegninger til dem som skal ha dem. Jeg elsker tilbakemeldingene jeg får siden jeg alltid blir så glad av å gjøre andre glade. Det er en kjempefin følelse.

Vel, da gjenstår det bare å spørre hva dere synes om bildet?

Det er sent på kvelden, når det plutselig tikker inn en MMS på iPhonen min. MMS-en er fra Ida og inneholder denne tegningen som hun har tegnet med kull. Hun skriver at den skal forestille meg, noe jeg ikke syntes var vanskelig å se!

Jeg blir helt i ekstase når andre gir meg tegninger. Særlig når tegningen er av meg. Det føles som en ære å bli tegnet av noen andre enn meg selv og adrenalinet begynner å ose i kroppen min. Hva er det med meg og tegninger egentlig?! 
(Jeg er kanskje litt vant med at dere kommenterer på mine tegninger og ikke at jeg kommenterer på andres.)

Synes ihvertfall Ida fortjener en hel del skryt for den tegningen her. Å tegne med kullstifter er ikke enkelt, det kan jeg skrive under på. Dessuten er jeg super-takknemlig!

Psssst.. og om det er noen flere der ute som vil tegne meg, så blir jeg superduperglad! ;)

(Hva med å kjøre en tegnekonkurranse der dere skal tegne meg, og hvor premien er en tegning av dere? Er det noe dere kunne tenke dere å være med på? )

Ikke er bildene så veldig fine og ikke er jeg så fotogen heller når Espen skal ta bilder av meg, men dette måtte bare dokumenteres. I dag skulle jeg sammen med Ida på litt vindusshopping på Storo. Jeg bestemte meg for å dra frem den gamle Lee buksen min fra skapet, bare sånn for å teste den ut. Lee buksa mi har ligget i skapet siden jeg var 17 år gammel og jeg kjøpte den i Paris. Den har siden den gang vært mitt store mål. Den buksa skulle jeg passe igjen en dag. Den kostet tross alt mange penger.  Uheldigvis har jeg  siden den lagt på meg kjærlighetskilo for kilo og det resulterte jo selvfølgelig i at buksa ble fort for liten.

Men dere, i dag passet buksa og jeg smiler fra øre til øre. Jeg kan faktisk ikke tro det!! Den passer og jeg kan bruke den igjen! Hurra, hurra, hurra! Det vil si at et stort delmål er nådd! Jeg måtte bare fortelle dere det. :)

Tusen takk for all den fine tilbakemeldingen på vektgraf-innlegget mitt! Det er så morsomt for meg at dere synes denne vektgreia er spennende, og det gir meg også mye motivasjon til å fortsette videre. Nå tropper vi inn i en ny uke og enda et kurs står for tur på torsdag, noe jeg er veldig spent på. (Har heldigvis noen treningsøkter jeg skulle unnagjort før den tid.)

Vel, jeg har bestemt meg for at dette innlegget skulle handle om et spørmål jeg fikk i kommentarfeltet på forrige innlegg. MK spurte nemlig om jeg kjenner noen forskjell på det fysiske og ikke bare det psykiske ved vektnedgang. Her har jeg faktisk ganske mye å fortelle;

Jeg begynte først og fremst å slanke meg grunnet sykdommen jeg fikk i januar. Det berømte utslettet. Jeg var såpass lei av kløing og frustrasjon at jeg tenkte søppelkosten jeg puttet i meg og den økende vekta kanskje hadde noe med sykdommen å gjøre. Dermed var det bare en ting å ta seg til. Jeg måtte forandre kostholdet mitt og få kroppen min i bevegelse. Jeg ville nemlig ha en sunn og frisk kropp, ikke en slapp og stor en.

Da jeg satte igang i starten var alt veldig tungt. Treningen var en pinelse og jeg husker enda at jeg gruet meg til neste treningsøkt hver eneste dag. Kostholdet var ikke noe gøy, da jeg følte at jeg mistet kosen min.”Kosen” min var smågodt på fredagskveldene, sammen med hjemmelaget pizza og brus. Og denne “kosen” den kunne gjerne vedvare lenge utover helgen.
Det som holdt meg i skinnet var nok de ukentlige kursene og min egen styrke og selvvilje. Dette her skulle jeg klare. Jeg ville bli frisk, ville være sunn og føle meg bra.

Etterhvert som ukene gikk, (la oss si en fire uker inn i gamet..) begynte også jeg å ha det bedre. Treningen var ikke like tung lenger. Jeg klarte mere hver eneste gang og sukkersuget og hungeren etter søppelmat ble helt borte. Jeg følte plutselig at jeg og kroppen min jobbet på samme lag. Dette gav meg enda mer motivasjon til og fortsette. Samtidig raste vekten og jeg var så utrolig stolt over å endelig være på vei ned i vekt i stedet for opp.

Etterhvert som jeg nå har blitt lettere har jeg innsett at det ikke var vekten som er grunnen til utslettet og at det nok er en sykdom jeg bare må leve med frem til doktorene finner ut av det. Likevel, er det lettere å være syk i en lettere og sunnere kropp. Ingenting er like tungt lengre uansett hva det skulle gjelde. Det er ikke like tungt å trene, det er ikke like tungt å gå på butikken, det er ikke like tungt å kle på seg skoene. Ja, you name it! Det er rett og slett lettere og leve, hvor enn sykt det høres ut.

En annen fysisk glede ved det å gå ned i vekt er jo at jeg plutselig passer en hel del klær som jeg ikke passet før. Som mamma sier til meg: “Nå har du mange nye, gamle klær!” og det har jeg! Plutselig passer klær jeg brukte for flere år siden igjen, og det er så fint og endelig være seg selv igjen. 
Det er en deilig følelse å ikke “gjemme” seg under store klær lenger. Holdningen min er blitt en helt annen og jeg føler selv at jeg bære meg selv med stolthet. Noe jeg absolutt ikke gjorde før. Det er så godt å føle seg vel og det gjenspeiler seg veldig i meg.

En annen ting er blikk, gutter og flørting. Nå er jo jeg forlovet og veldig, veldig glad i forloveden min, men jeg må absolutt si jeg merker at guttene ser mer på meg. Høres dette like teit ut for meg som for dere? Føler at jeg sitter her og skryter, men jeg mener det ikke sånn. Det er vel bare en av de positive sidene ved å føle seg selv bedre, man blir mer selvsikker og det vises vel ganske godt for de rundt deg. Og klart er det morsomt med ekstra oppmerksomhet. Det tror jeg faktisk alle synes.

Fysisk har jeg det med andre ord bedre på alle måter man kan ha det bedre fysisk på!

Dette er vektgrafen sett etter uker. Uke en er første uka på kurs og så videre frem til nå! Grafen ser veldig “rett” ut de siste ukene, men det er siden jeg ikke veide meg hver uke i sommer :) Nullpunktet på grafen er det absolutte målet mitt.

…og det nye resultatet har tikket inn. Jeg nådde å komme meg ned 0,5kg den uken her og er nå nede 20,4kg! Nå begynner det virkelig å merkes at ting går saktere. Jeg har vært superflink den uka her, men likevel rikker ikke vekta seg mer enn en halv kilo i uka. Det er noe som er frustrerende i og med at jeg begynner å bli ganske utålmodig etter å nå målet mitt. Jeg vet at jeg skal være stolt over alt jeg har klart og alt det der, men når du har holdt på så lenge som meg, begynner du faktisk å bli litt smålei.

Med det sagt så gir jeg meg ikke! Jeg SKAL ned hvertfall 30kg tilsammen og det er enda et stykke igjen. Motivasjonskalenderen min holder meg i skinnet og jeg får trent 3 ganger i uka.(Don’t jinx it!)
I dag var jeg til og med så flink at jeg gikk til og fra kurset, noe som resulterte i 12.000 skritt på skrittelleren min. Hurra for det!

Nå gjelder det å huske på at jeg faktisk skal greie dette og med min vilje og deres støttende ord i ryggen tror jeg at målet kanskje er nådd til jul!

Kirsti kan dette med å lage blogg -portretter. De ser så fine, ryddige og systematiske ut og de er alltid morsomme å lese. I dag er det faktisk jeg som står for tur og jeg føler meg overveldet allerede. Ikke bare er portrettet helt nydelig, men Kirsti skriver så fint om meg. Etter å ha lest over alle svarene mine en gang til, kommer jeg til kommentarene. Det er her tårene begynner å trille. Kommentar etter kommentar kan jeg lese om hvor fantastisk dere synes jeg er og jeg kan faktisk ikke tro det. Hele hjertet mitt smiler. Egentlig skriver jeg bare til dere nå for å si takk. Jeg setter så utrolig stor pris på dere alle sammen! Tusen takk for at dere er så gode! :,)

Det er mandag. En ny uke står for tur. Jeg har egentlig veldig lite å fortelle om min hverdag sånn generelt, men noen ting gjør jeg jo faktisk.

I går tilbrakte jeg litt tid sammen med Ida i solen. Det som er så fint med Ida, er at jeg føler meg så utrolig komfortabel med henne. Vi tuslet litt rundt, før vi satt og ned på gresset bare for å nyte en sen sommerdag. Ida kan jeg si alt til, uten at det blir unaturlig eller teit. Hun forstår deg, uansett hvordan du har det. Dessuten er hun alltid der for meg. Jeg har blitt så utrolig glad i Speilvendt.

Hahahaha, ser jo NÅ at jeg har prydet kalenderen min med magneten “promp”. Fint!

Ellers er motivasjonkalenderen min begynt å fylles opp. I dag er vi kommet til 6 september og jeg har sålangt fått 2 stjerner, 2 sure munner og en kursdag. (I kveld skal det bli 3 stjerner, for jeg har nemlig tenkt meg på trening.)

Kurset gikk forresten veldig fint. Mange nye hadde møtt opp og jeg tror faktisk det aldri har vært så mange på de kursene jeg har vært på. Anyway, det viste seg at jeg i løpet av sommeren hadde gått ned ytterlige 4,4kg og ligger nå på hele -19,9 totalt! Det er nesten 20kg det!

Det første bildet er tegnet våren 2009 og det siste er tegnet nå nylig.

Jeg har fulgt Drea sin blogg siden jeg selv startet å blogge og har vel blitt en sånn skikkelig fastlimtfølger av henne. Etter hvert har det ikke bare blitt bloggen jeg følger, men oppveksten og livet til en liten jente. Datteren til Drea har garanter sjarmert halve bloggnorge. Vilja er nydelig og det er så utrolig morsomt å følge med henne og se henne vokse.

For meg har bildene til Drea vært helt perfekte motiver for tegning. (Er jo ikke til å legge under en stol at Drea har en gave når det kommer til fotografi.) Bildene hennes er klare, følsomme og nydelige. Jeg synes rett og slett de har hele pakka. Jeg begynte tidlig å bruke bildene hennes som mine egne motiver for å øve meg på tegning. Derfor har Vilja blitt min faste modell og i tiden mens hun har vokst og blitt større, har jeg også blitt flinkere å tegne. På hvert eneste bilde kan man se at ting bedrer seg. Jeg elsker å ha slike bilder liggende. De blir som et klart bevis på at øving gjør mester og skaper en motivasjon i meg som jeg trenger for å fortsette videre.

Må vel nesten bare takke Drea og Vilja for hjelpen på veien! :)