Om jeg bare kunne…
…tatt vekk smerten og sorgen din.
…endret alt det vonde.
…pustet liv i et slukket hjerte.
…gjort verden til et mer rettferdig sted,
…så skulle jeg virkelig ha gjort alt i min makt for å få det til.
Kjære nydelige, smilende Martine.
Jeg skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne gjort for deg akkurat nå. Ord blir fattige og helt meningsløse i en slik situasjon som deres. Mammahjertet mitt drukner i sorg på deres vegne. Du har fått oppleve livet på den mest urettferdige, skremmende og triste måten som er mulig. Alle mødres største frykt.
Et lys brenner for lille Felix. Lille nydelige Felix som var så sterkt ønsket og elsker.
Mine største kondolanser går til dere. Tårene bare renner.
Hvil i fred, Felix. Måtte englene passe godt på deg i himmelen.
9. juli, 2011 klokken 22:36
Uff, dette er så grusomt urettferdig, jeg har ikke ord!
9. juli, 2011 klokken 22:44
:/
9. juli, 2011 klokken 22:47
huff, fikk vondt i hele meg nå :(
9. juli, 2011 klokken 23:15
Åååå nei, nei, nei, ikke flere nå!! :/ :/ :/ Jeg syns jeg hører om sånt “hele tiden” nå om dagen, det er så ubegripelig trist!! :’( Dette kan ikke ha vært lett for deg å lese heller Gudrun, det blir veldig nært når man er gravid selv!
9. juli, 2011 klokken 23:22
Så vakkert innlegg Gudrun <3 Tror vi alle tenker på Martine og familien nå. Brenner et lys for Felix her og i kveld, et lyseblått lys for en skjønn liten gutt.. <3
10. juli, 2011 klokken 00:25
:(:(:( helt uvirkelig……….
10. juli, 2011 klokken 06:54
Ord blir fattige. Eg kan ikkje ein gang forestille meg korleis det må vere å miste det umistelige.. Alle mine tanka går til Martine og familien til lille Felix. Kvil i fred.
10. juli, 2011 klokken 10:06
Nydelig innlegg.
Det er ufattelig urettferdig. Alle mine tanker går til Martine og Jonas <3
10. juli, 2011 klokken 11:07
det e så urettferdig, at et lite menneske ikkje egentlig får se dagens lys… kvil i fred litle Felix! Du sko visst kor savna du va.
10. juli, 2011 klokken 11:11
Grusom lesing, tårene triller. Livet er urettferdig…
10. juli, 2011 klokken 12:37
Helt grusomt å lese både ditt og Martine sitt innlegg. Det er så urettferdig!
10. juli, 2011 klokken 15:09
Så ufattelig, ufattelig trist :(
10. juli, 2011 klokken 17:20
Skal ingenting til før jeg begynner å grine, og jeg blei helt syk av å lese det som stod på bloggen hennes. Ord blir helt fattige..
10. juli, 2011 klokken 22:48
Så uendelig trist..sender respekt og kjærlighet deres vei.
11. juli, 2011 klokken 22:02
Utrolig trist! Ingen fortjener å oppleve noe sånt! Og så absolutt ikke Martine! Hun er jo av verdens herligste! Gråter bare jeg tenker på det… Har gått gjennom tung og vanskelig sorg selv, og får så vondt av å tenke på at det er Martine og Jonas som nå må kjempe seg gjennom en stor sorg :(
13. juli, 2011 klokken 09:53
Det er så forferdelig. Jeg tenker på dem hele tida. Jeg kan ikke fatte at verden kan være så vond.
Så vakkert skrevet av deg, Gudrun Jona.
14. juli, 2011 klokken 20:32
Huff, dette er så forferdelig grusomt. Har ikke ord. Vi smakte på følelsen under fødselen. Heldigvis overlevde Brage, så jeg kan virkelig ikke ane hvor forferdelig det må være å miste. Tenker masse på henne…
16. juli, 2011 klokken 18:29
<3
8. august, 2011 klokken 12:19
Dette innlegget er så fint Gudrun, har lest det mange ganger og det rører meg veldig veldig mye! Takk <3 Håper det går greit at jeg lånte bildet av quoten din i ett innlegg! klem Martine