Jeg rusler på toalettet for å tisse som jeg har gjort de siste ukene så alt for ofte. De få dråpene som kommer, er egentlig bare passelig irriterende siden jeg føler til stadighet at jeg holder på å tisse på meg. Jeg skal til å reise meg igjen, da det plutselig renner en del mer enn det har gjort på månedsvis. Det er lørdags kveld, klokken er 10:45. Vannet har gått.

Følelsene som strømmer gjennom hodet mitt i det jeg skjønner at fostervannet går, kan ikke beskrives. Plutselig er jeg redd, nervøs, glad, ivrig, lykkelig og alle andre rare følelser på en gang. Det føles som om alle tankene om graviditet går gjennom hodet mitt enda en gang. Er jeg klar for dette? Nå skjer det! Jeg kan ikke stoppe dette selv om jeg skulle hatt lyst.“Espen!!!!! Vannet gikk!! Vannet gikk!!!” roper jeg.

Jeg tuller en håndduk mellom beina, siden jeg ikke har noe annet. På stua finner jeg mobilen min og ringer mamma i passelig panikk! “Gudrun, du må jo ring føden nu,” sier mamma. Det er da det slår meg at det var kanskje heller dit jeg burde ha ringt enn til mammaen min. Vi legger kjapt på og jeg finner frem til føden på telefonlisten min mens Espen er i full gang med å gjøre seg klar til avreise.

I telefonen får jeg beskjed om å ta det helt med ro og møte opp neste morgen klokken 07:45 med mindre jeg skulle få regelmessige rier. Uten og vite hva som egentlig ligger foran meg et par timer senere, takker jeg for hjelper og legger på.

Et par timer er gått og jeg vrir meg av smerte på sofaen. Smertene er intense og gir seg med kun to minutters mellomrom. Dette var noe annet enn kynnerene og masriene jeg hadde kjent på tidligere. En smerte så sterk at den nesten ikke kan beskrives. Jeg kunne verken gå, snakke eller puste normalt når takene tok på. Jeg ringer føden enda en gang og får igjen beskjed om å avvente. Jeg får beskjed om å ta et par paracett og legge meg ned på sengen for å se om det ikke hjelper på.

Espen gir meg tablettene og jeg legger meg på sengen. Tiden går sakte fremover og takene blir bare mer og mer hyppige. Nå har jeg stort sett ikke pause mellom hvert tak og de varer i ett minutt hver. Forfjamset går jeg ut i stuen igjen og legger meg på sofaen mens Espen følger med meg og tar tiden på smertene. Jeg er ikke lenger i stand til å være opplagt og braser tilslutt ut i gråt siden ting gjør så vondt. Jeg greier rett og slett ikke å ha noen helst form for kontroll og tenker at det å “ri på bølgene” er umulig når bølgene ikke kommer i bølger lenger. Stakkars Espen blir så fortvilet og redd for meg at han ringer føden og sier at nå er det ingen vei tilbake, vi kommer!

Dama i telefonen stanser opp litt og forklarer at det er fullt på Ullevål. Derfor hadde de ikke tatt meg inn. Espen får beskjed om at vi må reise til Rikshospitalet og bli lagt inn på føden der. Med fødebaggen pakket, kommer vi oss sakte men sikkert ut i bilen. Jeg sliter faktisk så mye at det å komme seg ut døren er lettere sagt enn gjort.

Det er natt til søndag og folk begynner å komme hjem fra byturen sin i det vi kjører ut fra gata vår. Taxiene kjører som noen idioter og er så utrolig i veien. Typisk det, når man virkelig føler man har det travelt. Det å sitte i bil med konstante rier er ikke noen god opplevelse. Jeg er spent, nervøs og sliter litt med å fokusere. Jeg husker jeg tenker på at det som skal skje nå, er noe av det største jeg kommer til å oppleve i mitt liv så langt.

Vel fremme, slipper Espen meg av mens han finner parkering. Jeg aner ikke hvor jeg skal, så jeg halter meg i smerte over til en inngang som er merket “Barn og kvinner”. Der kommer det en sykehuskledd dame meg i møte, men det viser seg at hun ikke aner noen ting. Jeg forklarer at jeg skal føde og at Espen er ute for å parkere bilen. Jeg halter videre inn og setter meg i en stol, mens dama går ut. Jeg tenker hun skal ut å finne Espen, men det var ikke helt tilfelle. Hun går ut for å røyke og noen minutter etterpå kommer Espen. Selv i smertehelvette kjenner jeg at jeg ikke forstår hvordan hun kan gå ut for å ta seg en røyk når det kommer en fødene forvirret jente til sykehuset.

Tilslutt er vi fremme på fødeavdelingen. Her blir vi møtt av en ung, imøtekommende jordmor. Jeg kommer meg sakte men sikkert bortover en lang gang, med pauser for å takle smertene stort sett hvert eneste minutt. Jordmoren viser oss inn på et rom og jeg får beskjed om å legge meg ned for en CTG-registrering, undersøkelse av modenhet og åpning.

Jordmoren konstanterer fire cm åpning, men at livmorhalsen har en såkalt “skjededel”. Dette betyr at livmorhalsen min rett og slett ikke er helt klar for fødsel enda. Skjededelen må flates ut, før man kan kalle seg i aktiv fødsel. Dette er også grunnen til at jeg har konstante smerter. Ìsak ligger med hodet sitt langt ned og presser ned mot noe som ikke vil gi etter. Dermed blir det ikke fred å få for kroppen min. Det ene jobber mot det andre.

Etterhvert som tiden går blir riene enda verre. Vi blir overført til enda et nytt rom, hvor jeg får beskjed om at jeg skal få en smertestillende tablett (Oxynorm). Jeg har nå så vondt at jeg innerst inne vet at ikke dette vil fungere, men tar til meg all for for smertelindring nå. Espen bestemmer seg for å kjøre hjem for å hente litt utstyr som mangler og vi satser på at ting skal roe seg litt ned.

Espen kommer tilbake og finner meg stående over sengen og kaste opp. Jeg har da akkurat blitt tvunget opp fra gulvet, hvor jeg ikke greide stå. Jeg hadde så vondt at jeg ba om å få dø. Ba rett og slett om at dette måtte ende nå. Svetten min rant og jeg hadde ingen pauser. Ikke en eneste pause uten sterke smerter. Jordmoren ble ganske fortvilet, da jeg ikke greide å samarbeide på noe vis. Ikke greide jeg legge meg ned så hun fikk undersøke meg, og ikke greide jeg å stå. Jeg greide ingenting. De smertene jeg hadde da, kan seriøst ikke beskrives. Jeg vet at rier skal gjøre vondt, men når ting i kroppen jobber mot hverandre og man ikke får pustepauser – blir ting uforklarlig vondt. Jeg følte jeg var under tortur og tenkte at alle andre utveier enn dette var verdt det. Jeg kunne sikkert kuttet av meg magen i håp om bedring.

Jordmoren skjønner at her er det ingenting annet å gjøre enn å legge meg inn på en fødestue og bestille epidural. Klokken er nå omtrent 6 på morgenen. Hun ber meg komme meg opp på en “gåstol,” (som jeg ikke greier huske navnet på nå..) men jeg sier jeg ikke har sjangs. Jeg hadde så vondt at jeg var sikker på at det å gå noe sted var en helt umulig oppgave. Jordmoren måtte bli litt streng med meg, og tvinge meg til å klare dette. Jeg skjønte jo at hun ikke mente noe med det, men husker jeg tenkte at hun ikke viste noen forståelse for situasjonen.

Inne på fødestuen blir jeg bare stående på “gåstolen” og rope: “AUAUAUAUAUAUAUAUAUAU!” mens tårene renner og riene aldri stopper. Jeg henger over stolen som en gammel dame og har ikke sjangs til å kontrollere min egen kropp. Jeg skjelver som bare det, og kjenner at kroppen koker. Det er så vondt, så varmt og grusomt alt sammen. Ett minutt føles som en time mens jeg står der og puster og peser.

Amnestilegen kommer inn og hjertet mitt begynner å slå dobbelt så fort. Klokken er halv 8, søndags morgen. Selv om jeg gjerne vil ha smertelindring for alt i verden, er jeg livredd for nåler og særlig for epidural. Likevel setter jeg meg som forklart ned på sengen, mens legen setter en bedøvende sprøyte rett i ryggen på meg. Etter bedøvelsen begynner han å lete etter riktig plass å sette selve epiduralen, og jeg synes dette er veldig ekkelt i og med at han “roter” i nervene i ryggen. Jeg sitter foroverlent og puster meg gjennom riene, da han plutselig er ferdig! Jeg tror det tok ca 10 minutter før jeg kunne puste som normalt igjen. For en lettelse!

Nå var jeg nærmest sagt i den 7′ende himmel. Smertene forsvant helt og jeg kunne slappe av igjen. Jeg kunne snakke med Espen som i all denne elendigheten hadde massert meg konstant på ryggen. Han hadde virkelig gjort alt han kunne for å lindre smerten min og jeg vet hvor vanskelig det var for han å se meg ha det så vondt. Det var nytt vaktskifte og jordmoren ønsker meg lykke til videre før hun går av vakt.

Den nye jordmoren som kommer, er verdens hyggeligste dame. Hun er så utrolig god å snakke med. Hun forklarer alt jeg lurer på og svarer på selv de dummeste spørsmål, som om de skulle vært en selvfølge. Jeg får sjekket åpningen og konstatert at ting er klare nå. Skjededelen er borte og riene jobber med større åpning. Hun måler også tempen min og det viser seg at jeg har litt feber. Dermed får jeg antibiotika i blodet i tilfelle det skulle være en infeksjon på gang. Frokosten blir servert og jeg og Espen får spist litt. Nå er alt bare helt fint. Helt rolig og fint.

Klokken nærmer seg 10 på dagen og åpningen blir igjen sjekket. 5 cm. Èn ussel cm på all denne tiden. Jeg tenker dette vil ta sin tid, men synes egentlig det er helt greit siden ting er såpass rolige. Jeg er fremdeles helt smertefri og føler at jeg lader opp med litt energi. Jordmoren forteller meg at selv om det kun er én cm større åpning, så kan hun merke at det har skjedd saker og ting.

Pulsen til Ìsak øker kratig og jordmor bestemmer seg for å plassere en elektrode på hodet hans for å følge ekstra godt med. Lillegutt har det bra, men ser ut til å stresse litt for mye inn i mellom. Etter at elektroden er kommet på, legger jeg meg over på siden for å slappe litt av. Jeg kjenner at det har begynt å presse veldig på nedover. Kan nesten kjenne at lillegutt presser seg lenger og lenger ned. Veldig rar følelse, men det føles nesten som man snart må på do.

Etter en times tid på siden er presset så hardt at jeg forteller jordmor at jeg bare må presse. Jeg puster meg igjennom riene og prøver å ta ting med ro. Jordmor vil sjekke åpningen igjen, siden jeg beskriver pressetrang og finner ut at jeg plutselig har full åpning. “Jammen ikke rart du føler for å presse, denne karen har hatt det travelt. Du har tatt 5cm på en liten time!”
Ìsak ligger med hodet sitt helt nede og er klar for å komme ut til denne verden. Jeg kjenner et snev av panikk i det jordmoren forklarer meg hva som skal skje videre.”Dette vil nok ta et par timer, så er gutten din ute.” Hun snakker rolig og forsiktig, men jeg vet at neste steg i planen ikke vil være særlig fornøyelig.

Jeg legger meg over på ryggen i den ordinære fødestillingen. “Skal jeg presse nå?” spør jeg i det neste rie kommer over meg som en bølge. “Press det du orker du,” svarer jordmoren rolig. Jeg presser som en gud og jordmoren blir stor i øynene. Det er tydelig at det skjer store ting i det jeg presser. “Nå er hodet på god vei ut her,” sier hun mens jeg puster og peser. Jeg greier ikke annet enn å stikke hånden ned for å kjenne etter og jammen meg er det et hode på vei ut mellom beina mine. For en utrolig sær opplevelse. En ny pressrie kommer og jeg trykker til. Kjenner at jeg blir svimmel av å presse så hard som det jeg gjør. Det er nå ting begynner å gjøre virkelig vondt. “Press videre, press videre, pust, pust!” Hodet hans sitter som en kork og det føles som noen har tent på understellet mitt. Det svir som bare rakkern og jeg kjenner urkvinnen i meg ta kontrollen. Jeg roper og hyler mens jeg presser videre for harde livet. Jeg kan sikkert høres over hele fødesavdelingen. Plutselig kjenner jeg noe løsne. Akkurat som en kork som blir dratt ut. “Plopp!” sa det. “Da er hodet ute allerede, du jobber helt utrolig bra, ” sier en smilende jordmor. På neste pressrie gjør det ikke like vondt og etter bare en liten stund, kan jeg kjenne at lillegutt er helt ute.

Tårene renner ned over kinnet mitt i det han setter ut i stor gråt. Han har mørkt hår og jeg kan tydelig se en kløft i haka hans. Jordmor legger han på brystet mitt og den lille prinsen snøvler og roer seg helt ned ved mammas hjerte. Dette øyeblikket er så sterkt at jeg får tårer i øynene bare jeg tenker tilbake på det. Å se sitt barn for alle første gang, er noe av det nydeligste i verden. Følelser av ekte kjærlighet stormer over kroppen min og tårene bare forsetter å renne. Jeg er så stolt! “Bare la det komme. Gråt bare du. Dette er det fineste øyeblikket som finnes,” sier jordmor varmt til meg. Espen står ved siden av med tårer rennende ned ansiktet han også. Jeg husker dette øyeblikket som om det skjedde for et par minutter siden. Vi var endelig blitt en familie. Dette kommer nok til å være et bilde jeg aldri, aldri vil glemme.

Ìsak blir tatt med av barnepleieren for veiing sammen med pappa Espen. Lillegutt skriker som en gal, mens jeg får noen pyntesting sydd på plass. Fikk bare en liten rift “utenpå”, noe jeg var veldig glad for. Med en liten sykehuslue på hodet, blir gutten min lagt på brystet mitt igjen og vi får være litt alene som en liten familie for første gang. Både jeg og Espen er stumme av beundring og stryker og studerer det lille mirakelet som akkurat er kommet til verden. Ìsak er 49 cm lang, 33cm rundt hodet og veier 2825g. Liten og helt fullkommen!

Espen og Ìsak går igjen ut sammen med barnepleieren for grundigere undersøkelse. Når de kommer tilbake, har lillegutt fått på seg litt klær og blir igjen lagt opp på brystet mitt for å få litt pupp. Tårer av kjærlighet strømmer fremdeles ned kinnet mitt, mens jeg studerer det nydelige mirakelet som roer seg helt ned ved brystet mitt. Han er så utrolig nydelig. Huden hans er så glatt og han ser nesten ut som han aldri har vært i magen. Helt perfekt er han.

Følelsen av å føde sitt eget barn er det sterkeste jeg noen gang har opplevd. Smertene og plagene man hadde, blir overtatt av en enorm kjærlighet til barnet som er kommet ut. Man føler seg som verdens stolteste og flinkeste etter å ha utført noe stort, samtidig som man undrer seg over hvor fint det er at to små celler kan bli til noe så perfekt.

 

Dette innlegget ble postet mandag 31. oktober, 2011 klokken 15:11 og er kategorisert under Svangerskapet. Du kan følge kommentarene via RSS 2.0 feeden.
Legg igjen en kommentar eller trackback fra bloggen din.