Det var en regndag. Datoen var 6.juni 1987 og det var lørdag. Det som skjedde var at Guðrún Jóna Guðmundsdottir (som for øvrig da ikke hadde noe navn) ble født på et sykehus i Reykjavik. Guðrún Jóna bodde på Island sammen med sine foreldre helt til hun hadde fylt hele 5 år. Den lille jenta som var skapt den lørdagen elsket å synge. Hun sang stort sett hele tiden og hadde veldig stor interesse av å lære seg nye sanger, og ikkeminst det å synge for andre. Guðrún hadde lært seg å lese og skrive og var veldig fornøyd med tilværelsen sin. Morfar, mormor og farmor var store favoritter. Og pappas apeleker gjorde henne litt fan av sin egen far.

Etter 5 fine år på sagaøya bestemte foreldrene til Gúðrún Jóna seg for å flytte til Svergie. Pappa skulle ta spessialisteksamen innenfor allmennmedesin og jobbe som lege i Falun. Guðrún fant seg fort til rette i Falun. Hun skaffet seg fort nye venninner og fikk begynne på “Lekis”. (Som forøvrig er det samme som en slags førskole.) Etterhvert som tiden gikk fikk Gúðrún Jóna vite at hun skulle bli storesøster, og noen måneder senere ble verdens beste lillebror født i Falun. Lillebror var spennende. Det å se han bade, leke, vokse og etterhvert lære seg og gå. Livet var fantastisk som storesøster til lille Lárus Páll.

Tiden i Svergie ble ganske kort. Etter 1 og et halvt års tid var familien på flyttefot igjen. Pappa hadde fått seg jobb i Norge denne gangen. Flyttebilen ble trødd full av møbler og madrasser og familien fant veien til Sortland i Vesterålen.
Her ble familien værende. Etter først å ha flyttet til et lite rekkehus på Sortland, flyttet de til et rødt hus i Skogveien. Dette var fint. Nært skole, barnehage og jobb.
Guðrún gledet seg veldig til å begynne på skolen. Språket var jo ikke noe problem. I forhold til å lære seg svensk fra å kunn kunne islandsk var overgangen fra svensk til norsk kattemat.

Guðrún Jóna hadde mast på foreldrene sine alt for lenge om å få katt. Det var hennes aller største ønske. Hun hadde en egen kattebok som hun leste i for å lære seg ekstra mye om katter. I boka var det bildet av en hvit kattunge med brune og svarte flekker.  Den ville hun ha. Akkurat en slik en.
Det gikk egentlig ganske lang tid før pappa sa vi skulle å se på en katt. Vi skulle bare se da, sa han. Guðrún var spent. Skulle hun virkelig å se på kattunger. Etter en liten kjøretur var pappa og Guðrún fremme. Da kattedamen åpnet døren så Guðrún akkurat den katten som hadde vært i boken. Og gjett hva? Hun skulle få den!

Tiden gikk og barna vokste. Mamma og Pappa skilte lag. Etter en del flytting att og frem (les: Island og Fettsund) og tilbake endte mamma og barna igjen opp på Sortland. Pappa flyttet til Melbu og fant sin någifte kone Anita der, som han etterhvert tok med seg til Island. Mamma fant seg mann på Sortland. Hun traff Rune på svingkurs, og de også giftet seg lykkelig i Hadsel Kirke.

Guðrún forsatte å dyrke interssene hennes. På skolen ble det en hel del tegning og maling. Ettermiddagene  gikk til å synge i kor, være med bestevenninnen Susanne og spille fiolin.  Etterhvert som Guðrún ble eldre begynte hun også å spille volleyball for Sortland Volleyballklubb. Sammen med laget nådde de norgestoppen. Noe Guðrún Jóna den dag i dag er veldig stolt over.

På videregående endte hun opp på musikklinja sammen med andre fantastiske mennesker. Der fortsatte hun å synge men hadde nå gitt opp fiolinen. Etter tre fantastiske år på musikklinja bar det til Tromsø by. Nå skulle Guðrún Jóna være voksen. Bo alene og gå på universitetet. Hun skulle studere psykologi og bestod første semester greit. Men hun var skolelei som få. Dermed ble barnehage neste offer. Etter et halvt år i Stakkevollan Barnehage var det tid for store livsforandringer. Den tidligere kjæresten var ikke kjæreste lenger og Guðrún ville komme seg videre. Neste steg i planen var Oslo.

Sommeren kom, og ting ble ikke helt som planlagt. Guðrún møtte nemlig Espen. Ikke viste hun tidligere at Espen var akkurat det hun hadde letet lenge etter. Nyforelsket som hun var, klarte hun ikke helt å la være å bo hos Espen da hun reiste til Oslo. Nå – nesten to år etterpå, sitter Guðrún Jóna som er 21 år gammel i en pen sofa i Olso. Hun og Espen bor sammen og trives med det. Guðrún jobber i barnehage og digger barna på avdelingen hvor hun jobber.

Espen har husket på hennes tegneinteresser og kjøpt henne et eget elektronisk tegnebrett i julegave.  Dermed får Gúðrún enda tegnet en hel del. Guðrún liker å skrive i bloggen sin også. Så dette høres vel lovende ut?

Kontakt?
Send meg en mail på: gudrunjonasin@gmail.com