Jeg har lenge vurdert å sette mine synspunkter ut på bloggen når det kommer til Fritzl saken. Tingen er bare at jeg føler et slikt hat mot han, at jeg faktisk blir stum. Han har holdt datteren sperret inne i 24 år mens han har missbrukt henne på det sterkeste. Og det verste av alt- han blir ikke dømt før han er en gammel mann på 73 år.
Han er nå dømt til livstid, men jeg klarer ikke å være enig i at det er nok. Livet hans er så som over alerede siden han er en gammel, forferdelig mann. Han har rett og slett sluppet unna hele livet med en helt grusom gjerning.

Jeg sliter såklart med å forstå slike personer. For uansett hvordan jeg snur og vender på det er denne saken like grusom. Jeg kan rett og slett ikke få hodet mitt til å ha noen som helst slags form for forståelse for handlingene til Fritzl. Han er rett igjennom ond, spør du meg. Noen vil sikkert føle en melidenhet. Si han er syk, og ikke kan hjelpe for handlingene sine. Men hei- tenk dere om. I det du står der og misshandler ditt eget barn, må det jo strømme en form for “dette er galt” tanker i hodet ditt.  En person som mangler disse antennene er jeg sikker på har vært i stand til å skade flere. Jeg tviler ikke et sekund på at dette monsteret kan linkes til andre, minst like forferdelige saker.

Jeg føler så stort ubehag når jeg leser artikkelene om Fritzl at jeg lukker siden før jeg er ferdiglest. Jeg liker å tro at det ikke skal finnes slike forferdelige mennesker i denne verden, men jeg blir hver dag påmint det motsatte.
Sist i dag skulle jeg gå hjem fra min næreste butikk Kiwi. Ja, jeg vet at dette ikke har noenting med Fritzl saken å gjøre, men da ble jeg påmint om at det finnes fæle mennesker overalt, og at man faktisk ikke kan føle seg trygg.
Jeg gikk stille og fornøyd på vei hjem med to bæreposer i hendene. Siden klokken var passert 20:00 , var det ikke så mange folk i sandakerveien. Likevel møtte jeg på en svart person rett ved siden av snarveien jeg bruker hjem. “Jaj skal ta dej”, sier han høylytt til meg. Og setter deretter kursen rett mot meg. Jeg hadde aldri noen gang før sett denne personen, ble livredd og begynte å løpe inn snarveien. Personen fortsatte med svært raske skritt etter meg, men snudda da han så at snarveien førte til boretslaget hvor jeg bor. Jeg ble livredd. Hva gir en person rett til å tro at han kan oppføre seg slik mot andre? Jeg fatter det ikke.

Måtte Fritzl komme til helvete, om det finnes.

Tårene begynte å renne da jeg leste artikkelen om den 7 år gamle gutten, Dylan, som har blitt holdt innesperret på et lite rom hele livet sitt. Han har blitt misshandlet av foreldrene hver kveld. Aldri truffet andre mennesker eller vært ute og har måttet bruke den lille madrassen han hadde som do, siden han ikke slapp ut. Jeg får frysninger nedover hele kroppen når jeg leser slike artikler. Hva er det slags foreldre som kan gjøre noe slikt? Og hvorfor de i det hele tatt vil ha barn er jo helt merkelig.

Om barnet er ufrivillig eller skapt i egoisme av syke folk, kan være det samme. Ingen fortjener noe slikt. Mennesker som er så egoistiske og tvers igjenom slemme burde bures for evig tid i fengsel. Jeg får så avsmak fra slike folk, og kjenner sinne koke slik i meg når jeg leser om det, at jeg blir kvalm. At noen kan skade et uskyldig barn på den måten er grusomt og hundre prosent urettferdig. Slike folk kan ikke ha hatt det bra i livet sitt, eller noe essensielt må jo ha gått helt galt.  Jeg vet ikke om jeg skal synes synd på slike folk eller ikke. Skulle bare ønske folk som ikke er interisserte i å ha barn, kunne gitt dem til et barnehjem, ellr adoptere den bort til noen andre som kunne gitt barnet en fantastisk oppvekst.

Oppsumrer med at disse foreldrene bør få hjelp og en hard straff for det de har gjort. Så får vi krysse fingrene for at den lille gutten forhåpentligvis kan leve et forholdsvis normalt liv etter alle skadene han er blitt påført både psykisk og fysisk.
Stakkars bestemoren som må leve i sorg over å ha oppdratt en slik datter.

Sleng i litt blå øyne, blondt hår, rette tenner og perfekt beinstruktur. Nå kan du skreddersy ditt barn!
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. VG skriver om en fruktbarhetsklinikk i USA som vil tilby kommende foreldre kosmetisk selektering av fosterene sine. Du kan etter dagens “mote” bestemme hvilken hår- og øyenfarge barnet ditt skal få. Artikkelen tar opp det etiske problemet i denne saken. Her er vi virkelig og beveger oss alt for nær en etisk grense.

Hvor selektiv skal vi som foreldre kunne være? Skal virkelig være opptatte av at barnet som vi skaper skal passe inn i nåtidens trender? Våkn opp folk! Barn har for det første ingenting med trend og gjøre- og hvorfor disse to tingene blir blandet er helt forferdelig. Jeg synes det er grusomt nok at Paris Hilton oppdrer hundene sine som små barbiedukker. Det betyr IKKE at barn skal komme til verden på denne måten. Det er skammelig spør du meg.

Nå kan vi velge å ta abort om en forstervannsprøve viser til downsyndrom. Om ønskelig, etter fylte 16 år, kan abort nesten brukes som et prevangsjonsmiddel og nå dette i tilegg. Hvem bestemte at akkurat du ble som du ble? Hva med alle de fantastiske menneskene som er fødte med downs, men som gir dette samfunnet noe fantastisk tilbake. Når var det meningen foreldre skulle få bestemme hvem som har rett til liv og hvem ikke. Og når var det foreldre selv skulle få bestemme om det var penere med brunt hår og brune øyne, i stedet for blå. Latterlig. Nok en gang helt latterlig.

Vi lever i en verden av perfeksjon. Enten har vi for små eller for store pupper, søren nesen er skeiv, magen er for stor, tennene er for gule, håret er ikke rett nok, leppene er for smø, ørene for store osv.. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Vi lever i en verden hvor vi skjemmes over våre differanser og føler oss utenfor når vi ikke følger resten av sauegjenget. Vi kutter oss opp og syr oss sammen for å få et bedre utseende. Vi går igjennom et helvete, om vi bare kan se bedre ut. Hva er målet?

Jeg blir fra meg av frustrasjon. Barn er et nydelig lite mirakel. Og jeg som ung kvinne gleder meg veldig til den dagen mitt lille perfekt skal åpne øynene for denne verden og jeg skal få bli mor. Den dagen ser jeg frem mot siden mitt barn skal være en overaskelse. Ingen skal ha konstruert noen øye – eller hårfarge. Og blir mitt fremtidsbarn født med downs, ja- så? Det er likevel mitt barn. Og den dagen jeg skulle være så heldig å bli mamma, kommer jeg til å elske mitt barn, nettopp fordi det er mitt og ikke for måten det ser ut på.

Måtte alle som vil designe barnet sitt, skamme seg, spør du meg.

Så titter jeg litt videre på nyhetene da. Fortsatt VG som er siden, og trykker meg inn på en ny babysak. VG skriver også om 13 år gamle Alfie Patten som nå har blitt pappa i artikkelen: “Fikk barn før han kom i stemmeskiftet“. Gutten er ikke selv ikke kommet i stemmeskiften enda, men skal nå ta ansvaret for et nytt lite liv. Når du er tretten nekter jeg å tro at du er klar for å ta vare på et lite barn. Du bor med foreldrene dine og har enda flere år igjen på grunnskolen. Alfie og kjæresten hans på 15 år, hadde ønsket seg barnet, men vært redde for hvordan folk kom til å reagere.
Klart vi alle er forskjellige, men jeg tror dem mangler noe i et barns liv, om man som 13åring er interissert i å bli far. Det er noe her som bare ikke stemmer.
Jeg er 21 år og enda ikke klar for å bli mor. Et barn skal ha gode omstendigheter å komme til og ikke minst stabilitet.
Jeg håper Alfie og kjæresten får god hjelp av familien, slik livet mest forhåpentlig vis blir en solskinnshistorie for den lille jenta, Maisie.

Jeg leser ofte nyhetene på nettet. I dag ble jeg svært forundret over artikkelen “Slik ser du ut når du er gravid med åttlinger“. Artikkelen handler om Nadya Suleman som er gravid med åttlinger. Du får i denne artikkelen se bilde av hvordan hun ser ut en ukes tid før fødsel. Det første jeg tenkte var “Æsj, jeg håper aldri jeg skal se slik ut når jeg blir gravid”. Magen hennes er diger og stappfull av ildrøde strekkmerker. (Som såklart er helt normalt, ikkeminst når du har 8 barn i magen din.) Jeg tenker straks igjen på hvordan vi allesammen bare egentlig er pattedyr, kanskje ikke så rart når en kvinne skal føde så mange. Vi er jo egentlig bare forvent med at det er alle “andre” dyr som føder så mange avkom. Det er litt godt å bli minnet på hvor lite fantastiske vi EGENTLIG er. Selv om dette er et “mirakel” og ikke skjer hele tiden.

Det andre jeg begynte å tenke på var oppdragelsen av disse barna. Det må jo være helt vanvittig slitsomt å ha 8 spebarn skrikende rundt omkring i huset ditt. Jeg kan egentlig si at jeg vet det er slitsomt etter min erfaring i barnehagen. Der har vi 9 små barn og jeg skal love deg at det nesten er helt umulig å klare en dag alene med alle barna på avdelingen. Selv når vi er to voksne på jobb er det slitsomt. Og dette er etter at barna er blitt en del måneder gamle allerede. Det hadde vært utrolig spennende å se hvordan hverdagen til mor med 8 gjevngamle barn klarer seg. Jeg tror hun vil stå tilbake som en sterkere kvinne.

Jeg vil derfor bare ønske all lykke til Nadya!
(Selv om jeg fremdeles aldri håper at jeg får 8 på en gang. 1 holder i massevis om gangen.)

Det er så morsomt hvor enkelt men samtidig komplisert hodene til små barn fungerer. Hvordan de plukker med seg litt her og litt der for å ta med seg på veien og setter det sammen til sitt eget lille puslespill. Her er noen fine “gullkorn” som vi kaller det, som kan gi dere et lite smil om munnen:

I gamledager sa man “Jeg elsker deg” til folk. Nå trenger man heldigvis ikke å anstrenge seg så forferdelig skrekkelig lenger. Jeg tror det holder at man sier: “Kom hit!”. (Holger 8 år)

Folk som er forelsket holder hverandre i hendene så ikke ringene skal falle av, for de koster mange penger. (Tine 7år)

Tanten min har en sønn som ikke er hennes, men som er datteren til stefaren. Han er ti år og har Dow Jones syndrom. Han er veldig blid og litt klumpete og veldig positiv på en negativ måte. (Linn Synnøve 7 år)

Vi har hjerne for at håret skal ha noe å henge fast i. (Nina, 5 år)

Når man gifter seg, gir man hverandre et taushetsøfte. Hvis man ikke holder det, blir man skilt, og da må man dele på lampene og knivene, og som regel blir man ikke enige om hvem som skal ha barna. De som ikke blir enige om det, må gå til en børsmegler. Han bestemmer at den ene skal ha barna, så får heller den andre et spisebord ekstra. (Jenny, 5 år)