Da har jeg akkurat gjort det jeg aldri trodde jeg noen gang skulle gjøre. Jeg har lagt ut sangstemmen min på YouTube og dermed dratt ydmykelsen min til et nytt nivå. Videoen er av elendig kvalitet og jeg vil gjøre dere oppmerksomme på at det skurrer på slutten. Det er lite pent.

Dette er likevel velgig sårt for meg. Å legge ut sangstemmen sin til alle og en hver, er veldig personlig og skummelt for meg. Derfor er jeg i skrivende øyeblikk litt stolt av meg selv som faktisk gjør dette.
Jeg er selvfølgelig ikke fornøyd og føler jeg kunne gjort det bedre, men slik er det alltid. Dermed får dere den, slik som den er på ordentelig. Uredigert og plain. (Skulle ønske jeg kunne fikset litt på stemmen min innimellom). Det at filmen ikke er redigert på, gjør den kanskje enda mer ærlig.

Vel, nå har jeg sagt nok. Håper dere kommer dere igjennom den uten øreverk. Jeg hadde såklart blitt glad for tilbakemelding. Det er jo viktig for meg.

Hva synes du?

Jeg var jenta som dansa og sang med hårbørsten fremfor speilet. Jeg var jenta som ønsket for alt i verden å bli en kjent popartist eller bare en kjent sanger. Jeg var jenta som drømte om en platekontrakt, det å lage musikkvideo og det å få stemmen min ut til folket. Jeg var jenta som drømte hver eneste natt om å stå på en scene, med lyskastere i ansiktet å synge fremfor en hel herskare med folk. Jeg ville vel kanskje oppnå akkurat det øyeblikket som Ida Marie fikk oppleve da hun fikk utdelt sin første gullplate.

Nå skal jeg ærligtalt si at jeg ikke kjenner til Ida Maries stil eller musikk, men en gullplate er vel en gullplate. Jeg må si jeg ble overaska da hun kasta den i gulvet og gikk. Er det slik hun er, litt opprørsk og kul liksom? Hvor kult det er vet jeg heller ikke.
Vel, jeg ville i allefall ikke ha kasta min om jeg en gang hadde fått en slik. Igjen, hun knuste den? Hva? Jeg måtte se den om igjen! Ja! Hun knuste den faktisk.

Litt kult men mer teit?