Jeg føler saken om den lille jenta Madeleine forfølger meg. Det er nå 2 år siden jenta forsvant fra foreldrene sine da de var på ferie i leiligheten sin i Portugal.
Det har vært snakk om denne saken lenge i nyhetsbildet. Foreldrene til den lille jenta har betalt store summer penger for å finne henne, og har i tilegg selv vært misstenkte for bortførselen.
Det ser ut til at jenta er sporløst forsvunnet.

Jeg synes det er helt utrolig vanskelig å innbille meg at noe slikt kan skje.I all uviten mens du sitter ute og tar deg en dram sammen med venner. At noen da skal komme inn å kidnappe barnet ditt uten at du merker det i det hele tatt, må være et mareritt. Nå skal det jo sies at jeg hadde hatt store problemer med å etterlate barnet mitt alene hjemme mens jeg selv gitt ut, men man kan vel ikke alltid være perfekt.

Jeg håper så inderlig at jeg skal klare å skaffe meg min egen lille innebygde antenne når jeg får barn. Slik at jeg våkner av den minste lyd barnet gir fra seg og natten. Er mange som sier at det er litt slik når man vet man har noe man elsker så inderlig høyt og er så redd for.

Når det kommer til selve saken, har jeg mine tvil om at jenta fremdeles er i live. Jeg trodde en stund veldig på at det hadde skjedd en missforsåelse, eller en feil fra foreldrenes side og at de bortførte henne selv. Men jeg vet virkelig ikke. Når den moren snakker om den lille jenta si, kan jeg se hvor knust hjertet hennes er i øynene hennes.
Hun satser virkelig alt på å finne datteren sin.

Nå har de nyeste teknologer laget manipulerte bilder av Madeleine, slik at man kan se hvordan hun mest sannsynlig ser ut nå, to år etter at hun forsvant. Bildene skal vises på Opera, et av verdens mest kjente talkshowprogramm. Jeg håper jenta dukker opp en dag. Og at hun er i like god behold da, som hun var da hun lå og sov den natten i samme leilighet som foreldrene sine.

Jeg har lenge vurdert å sette mine synspunkter ut på bloggen når det kommer til Fritzl saken. Tingen er bare at jeg føler et slikt hat mot han, at jeg faktisk blir stum. Han har holdt datteren sperret inne i 24 år mens han har missbrukt henne på det sterkeste. Og det verste av alt- han blir ikke dømt før han er en gammel mann på 73 år.
Han er nå dømt til livstid, men jeg klarer ikke å være enig i at det er nok. Livet hans er så som over alerede siden han er en gammel, forferdelig mann. Han har rett og slett sluppet unna hele livet med en helt grusom gjerning.

Jeg sliter såklart med å forstå slike personer. For uansett hvordan jeg snur og vender på det er denne saken like grusom. Jeg kan rett og slett ikke få hodet mitt til å ha noen som helst slags form for forståelse for handlingene til Fritzl. Han er rett igjennom ond, spør du meg. Noen vil sikkert føle en melidenhet. Si han er syk, og ikke kan hjelpe for handlingene sine. Men hei- tenk dere om. I det du står der og misshandler ditt eget barn, må det jo strømme en form for “dette er galt” tanker i hodet ditt.  En person som mangler disse antennene er jeg sikker på har vært i stand til å skade flere. Jeg tviler ikke et sekund på at dette monsteret kan linkes til andre, minst like forferdelige saker.

Jeg føler så stort ubehag når jeg leser artikkelene om Fritzl at jeg lukker siden før jeg er ferdiglest. Jeg liker å tro at det ikke skal finnes slike forferdelige mennesker i denne verden, men jeg blir hver dag påmint det motsatte.
Sist i dag skulle jeg gå hjem fra min næreste butikk Kiwi. Ja, jeg vet at dette ikke har noenting med Fritzl saken å gjøre, men da ble jeg påmint om at det finnes fæle mennesker overalt, og at man faktisk ikke kan føle seg trygg.
Jeg gikk stille og fornøyd på vei hjem med to bæreposer i hendene. Siden klokken var passert 20:00 , var det ikke så mange folk i sandakerveien. Likevel møtte jeg på en svart person rett ved siden av snarveien jeg bruker hjem. “Jaj skal ta dej”, sier han høylytt til meg. Og setter deretter kursen rett mot meg. Jeg hadde aldri noen gang før sett denne personen, ble livredd og begynte å løpe inn snarveien. Personen fortsatte med svært raske skritt etter meg, men snudda da han så at snarveien førte til boretslaget hvor jeg bor. Jeg ble livredd. Hva gir en person rett til å tro at han kan oppføre seg slik mot andre? Jeg fatter det ikke.

Måtte Fritzl komme til helvete, om det finnes.

Sleng i litt blå øyne, blondt hår, rette tenner og perfekt beinstruktur. Nå kan du skreddersy ditt barn!
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang. VG skriver om en fruktbarhetsklinikk i USA som vil tilby kommende foreldre kosmetisk selektering av fosterene sine. Du kan etter dagens “mote” bestemme hvilken hår- og øyenfarge barnet ditt skal få. Artikkelen tar opp det etiske problemet i denne saken. Her er vi virkelig og beveger oss alt for nær en etisk grense.

Hvor selektiv skal vi som foreldre kunne være? Skal virkelig være opptatte av at barnet som vi skaper skal passe inn i nåtidens trender? Våkn opp folk! Barn har for det første ingenting med trend og gjøre- og hvorfor disse to tingene blir blandet er helt forferdelig. Jeg synes det er grusomt nok at Paris Hilton oppdrer hundene sine som små barbiedukker. Det betyr IKKE at barn skal komme til verden på denne måten. Det er skammelig spør du meg.

Nå kan vi velge å ta abort om en forstervannsprøve viser til downsyndrom. Om ønskelig, etter fylte 16 år, kan abort nesten brukes som et prevangsjonsmiddel og nå dette i tilegg. Hvem bestemte at akkurat du ble som du ble? Hva med alle de fantastiske menneskene som er fødte med downs, men som gir dette samfunnet noe fantastisk tilbake. Når var det meningen foreldre skulle få bestemme hvem som har rett til liv og hvem ikke. Og når var det foreldre selv skulle få bestemme om det var penere med brunt hår og brune øyne, i stedet for blå. Latterlig. Nok en gang helt latterlig.

Vi lever i en verden av perfeksjon. Enten har vi for små eller for store pupper, søren nesen er skeiv, magen er for stor, tennene er for gule, håret er ikke rett nok, leppene er for smø, ørene for store osv.. Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Vi lever i en verden hvor vi skjemmes over våre differanser og føler oss utenfor når vi ikke følger resten av sauegjenget. Vi kutter oss opp og syr oss sammen for å få et bedre utseende. Vi går igjennom et helvete, om vi bare kan se bedre ut. Hva er målet?

Jeg blir fra meg av frustrasjon. Barn er et nydelig lite mirakel. Og jeg som ung kvinne gleder meg veldig til den dagen mitt lille perfekt skal åpne øynene for denne verden og jeg skal få bli mor. Den dagen ser jeg frem mot siden mitt barn skal være en overaskelse. Ingen skal ha konstruert noen øye – eller hårfarge. Og blir mitt fremtidsbarn født med downs, ja- så? Det er likevel mitt barn. Og den dagen jeg skulle være så heldig å bli mamma, kommer jeg til å elske mitt barn, nettopp fordi det er mitt og ikke for måten det ser ut på.

Måtte alle som vil designe barnet sitt, skamme seg, spør du meg.

Som dere sikkert har lest tidligre på bloggen, skrev jeg om Alfie på 13 år som skulle bli papppa. I dag trumfer VG med en oppfølgelsessak hvor de skriver at tre andre gutter hevder å være far til den lille babyen.
Nå synes jeg allerede fra før at det var ganske rart at en jente på 15 og en gutt på 13 skulle ville ha barn, men å nå lese at 3 andre gutter OG kan være faren til barnet, er jo helt sykt. Jenta er 15 år gammel og har da hatt flere partnere enn mange av oss over 20.

Hvilken utvikling er det verden viser oss? Er det ikke på tide å ta grep. Dere har sikkert som meg lagt merke til at tenåringene i dag lever etter helt andre holdninger og normer enn det vi gjorde. Når jeg sier vi, mener jeg oss unge “voksne” som for ikke så alt for mange år siden steppet ut av tenårene selv. Da vi var tenåringer kan jeg ikke huske noe sminkepress, ikke noe klespress og ikke minst- ikke noe sexpress. Nei, det var virkelig ikke normalt at 13-åringer hadde brutt jomfrudommen sin. I dag er dette dessverre slik lenger. Jenter nede i 12års alderen kler seg utfordrende og har øyne som er oversminka som faen. Og selv de jentene, er ikke så voksne i hodet sitt som det de fremstår som offentlig. Magasiner og blader viser idoler som ser ut som barbie i minikjoler.

Dette blir tilslutt en dårlig sirkel når utlendiger kan stå offentlig å si det er helt greit å voldta skandinaviske jenter siden de går så utfordrende kledd. De mener rett og slett at unge jenter ber om det selv. Samfunnet vårt blir verre og verre og jeg synes det er trist at barn ikke får være barn helt ut. Hvorfor skal unge mennesker bli tvunget inn i den voksne verden før de er myndige?
Bare se her, NRK ansatt har hatt sex med 14-åring? Hvor er hjernen til slike folk når det skjer? Greit at ikke alder skal ha noe å si, men herremin gi dere da. Sist jeg skjekka var det fremdeles 16 år som var norges seksuelle lavalder. Jeg håper på at folk en dag  kan finne tilbake til de viktige verdiene og ikke leve ett liv bastert på “status”, “erkjennelse” og “feilinnformasjon”.

Så titter jeg litt videre på nyhetene da. Fortsatt VG som er siden, og trykker meg inn på en ny babysak. VG skriver også om 13 år gamle Alfie Patten som nå har blitt pappa i artikkelen: “Fikk barn før han kom i stemmeskiftet“. Gutten er ikke selv ikke kommet i stemmeskiften enda, men skal nå ta ansvaret for et nytt lite liv. Når du er tretten nekter jeg å tro at du er klar for å ta vare på et lite barn. Du bor med foreldrene dine og har enda flere år igjen på grunnskolen. Alfie og kjæresten hans på 15 år, hadde ønsket seg barnet, men vært redde for hvordan folk kom til å reagere.
Klart vi alle er forskjellige, men jeg tror dem mangler noe i et barns liv, om man som 13åring er interissert i å bli far. Det er noe her som bare ikke stemmer.
Jeg er 21 år og enda ikke klar for å bli mor. Et barn skal ha gode omstendigheter å komme til og ikke minst stabilitet.
Jeg håper Alfie og kjæresten får god hjelp av familien, slik livet mest forhåpentlig vis blir en solskinnshistorie for den lille jenta, Maisie.

Jeg leser ofte nyhetene på nettet. I dag ble jeg svært forundret over artikkelen “Slik ser du ut når du er gravid med åttlinger“. Artikkelen handler om Nadya Suleman som er gravid med åttlinger. Du får i denne artikkelen se bilde av hvordan hun ser ut en ukes tid før fødsel. Det første jeg tenkte var “Æsj, jeg håper aldri jeg skal se slik ut når jeg blir gravid”. Magen hennes er diger og stappfull av ildrøde strekkmerker. (Som såklart er helt normalt, ikkeminst når du har 8 barn i magen din.) Jeg tenker straks igjen på hvordan vi allesammen bare egentlig er pattedyr, kanskje ikke så rart når en kvinne skal føde så mange. Vi er jo egentlig bare forvent med at det er alle “andre” dyr som føder så mange avkom. Det er litt godt å bli minnet på hvor lite fantastiske vi EGENTLIG er. Selv om dette er et “mirakel” og ikke skjer hele tiden.

Det andre jeg begynte å tenke på var oppdragelsen av disse barna. Det må jo være helt vanvittig slitsomt å ha 8 spebarn skrikende rundt omkring i huset ditt. Jeg kan egentlig si at jeg vet det er slitsomt etter min erfaring i barnehagen. Der har vi 9 små barn og jeg skal love deg at det nesten er helt umulig å klare en dag alene med alle barna på avdelingen. Selv når vi er to voksne på jobb er det slitsomt. Og dette er etter at barna er blitt en del måneder gamle allerede. Det hadde vært utrolig spennende å se hvordan hverdagen til mor med 8 gjevngamle barn klarer seg. Jeg tror hun vil stå tilbake som en sterkere kvinne.

Jeg vil derfor bare ønske all lykke til Nadya!
(Selv om jeg fremdeles aldri håper at jeg får 8 på en gang. 1 holder i massevis om gangen.)